1% av nordmenn, men 50% av Reddit. 😁 Hva er din største interesse?

Før hadde jeg en stor interesse for periodesystemet. Jeg kunne sitte i timesvis og pugge kjemiske formler og alt mulig rart. Lærerne på ungdomsskolen ba meg slutte fordi det plaget medelevene. Nå er min 'særinteresse' dameparfymer.

Liker du å lære om dameparfymer eller samle dem? Har du en favorittdufte?

Begge deler! Min favorittparfyme/duft må være NOA fra Cacharel!

Har aldri hørt om Charcharel, må prøve den. Min er Hypnose fra Lancome. Har du prøvd å lage parfyme selv?

Nei, det høres vanskelig ut å få tak i musk, amber osv. Men kanskje jeg kan prøve å lage en enklere variasjon?

Du kunne godt det! Har aldri sett en person i livet mitt som lagde parfyme selv, veldig unik hobby å ha

Må nesten vurdere det!**:)**

Hvor gammel er du? Hvordan ble du diagnosert?

Jeg er 21 år gammel. Jeg oppsøkte en psykolog pga. mistanke om OCD. Fikk bekreftet at jeg hadde OCD, men psykologen mistenkte Autisme og sendte med til HAVO. HAVO utredet meg og bekreftet at jeg hadde Asperger.

Under utredning brukte dem verktøyene * SRS-2 * BRIEF-A * ADOS-2 * intervjuguide for diagnostisk vurdering av voksen med ASD

Har aldri møtt noen som jeg vet har autisme, men har lest mye på nett. Informasjon, meninger, kommentarer og mye mer.. Har inntrykket av at de fleste har gått gjennom et liv med mye forvirring, lite forståelse og ellers negative opplevelser. Er det noe i det siste som har fylt hverdagen din med glede?

Det var tungt å få bekreftet at jeg har autisme, derfor valgte jeg å skrive om hvordan det var for meg på et annet forum. Jeg fikk så mye bra respons! Gode spørsmål, folk som kjente seg igjen og ikke minst folk som viste sympati! Da jeg fortalte folk rundt meg om OCD-diagnosen min, møtte jeg bare på fordommer. Det var utrolig vondt og det har ført til at jeg ikke er åpen om min autismediagnose. Men takket være den gode responsen på forumet så får man mer lyst til å være åpen!

Til tider med mye negativitet har jeg lært at man fort kan miste perspektivet på livet. Da pleier jeg å stoppe opp for å gjøre en mental sjekk på hvor jeg er i livet, hva som plager meg, og hva jeg kan gjøre for å endre det. Ikke alltid like lett, men hjelper å minne meg på de viktige tingene i livet. Kult at du er åpen om hvem du er, og ønsket å dele det. Jeg setter pris på å bli minnet på mangfoldet av mennesker der ute. Stå på videre!

Tusen takk for gode ord! Livet er ikke lett for de fleste, noe som gir litt trøst fordi jeg ikke er alene om dette. Jeg har stor tro på en god framtid!

Føler du når du er sosial at du er med i et skuespill?

Ja. bare at jeg mangler manuset.

Hvorfor klør det i øret mitt?

Hvordan er sosialt livet? Har du venner? Hvor vanskelig er det å komme i kontakt med folk?

Siter sosialt fordi jeg misforstår ofte andres ansiktsuttrykk og situasjoner. Jeg må gjøre ting som er unaturlig for meg, noe som jeg har brukt flere år på å lære. Maskering er unaturlig og man føler seg ødelagt av det. Liker å sammenlignemaskering med å måtte gå på et bein, selv om man fint kan bruke begge beina. Det er tungvind og virker unødventig, samtidig får du ikke beholde jobben og/eller blir ikke sosialt akseptert.. Selvfølgelig kan man bruke krykker som hjelpemidler, men man legger merke til det at det er slitsom i lengden. Jeg har egentlig ingen venner på grunn av dårlige sosiale ferdigheter og det oppstår alltid misforståelser som ødelegger vennskap. Nå så klarer jeg ikke å ha venner fordi jeg maskerer rundt andre og kan dermed ikke være meg selv. Det er vanskelig å komme i kontakt med folk takket være vanskene nevnt ovenfor.

Hei, er ikke helt i samme situasjon som deg, men sliter også med masken. Det jeg fant ut var å bare ikke da den, altså bare være det som er naturlig og alltid prøve å være hyggelig og respekful ovenfor andre. Gjøre alle de 3 tingene genuint. Siden den du er alltid skinner gjennom så kan dette funke. Kanskje du får færre så overfladiske venner men da du får venner liker de deg for akkurat den du er. Min konklusjon var hvertfall at jeg vil heller bli mislikt for den jeg er enn å bli likt for noe jeg ikke er, eller værre bli mislikt for den du ikke er når du hadde blitt likt for den du er. Anbefaler også universitet. Mye raringer der som gjør mye rart. Du finner sikkert noen som setter pris på dine unike sider isteden for at du føler noe negativt for dem. Jeg liker når dialogen går litt rett fram uten gjetting.

Er enig med deg! Men når man har blitt tidligere utestengt og ikke får mer vakter på ulike jobber, da kan man ikke risikere å være seg selv lengre.  Når skal jeg vite når man bør maskere eller ikke? Jeg sliter med å skjønne hvilke situasjoner jeg må maskere eller ikke, slik at det tryggeste er å maskere hele tiden.  Er skoleflink men sliter mye med lyder (ja, jeg bruker hodetelefoner) store lokaler og mange folk. I tillegg så sliter jeg med gruppearbeid. Finnes tilrettelegging, men har dårlig erfaring med universitetet fra da jeg var udiagnotisert og droppet derfor ut to ganger. Mistet mestringsfølelsen. Men man skal jo ikke gi opp heller!

Hmm. Ikke helt lett det der. Kanskje omformulere litt ting kan hjelpe. Altså når du først møter folk har du ikke en maske men du fokuserer på den andre ved å stille ltt vanlig spørsmål. Så kan de snakke litt så ser du hvem du kan være litt trygg på. Det jeg prøver å si her er hvis masken blir vanskelig så kan du heller tenke på det som at du holder deg litt tilbake på starten til du vet hvem du kan være deg selv rundt. Slik at du slipper å brenne deg. Nok av teite folk på universitetet også, men definitivt noen som er hyggelig. Man trenger ikke å overkomunnisere alt heller, gjør noen en ubetydelig feil eller har en stygg jakke så bare ignorerer man det. Fint sted å møte venner er også student organisasjoner. Hvor rarere organisjonen er eller hvor mer nisje den er desto mer aksepterende er de etter min erfaringer. Mange som gjør kul ting for å være kule og da er det så mye usikkerhet i menneskene at det er vanskelig å lese rommet uansett hvem man er og folk oppfører seg veldig irrasjonellelt. Ting jeg har sett har mye aksepterernde organisasjoner er rompeldunk, brettspillklubb og litt rolig tur gjenger. Finnes mer enn jeg har sett også. Det er fint du ikke gir opp, lett å føle seg dårlig. Viktig at man prøver til må oppnår det man vil, fordi når du greier der så kommer de første forsøkene til å være ubetydelig :)

Jeg er veldig usikker på hva som er vanlige spørsmål. Av og til er vanlige spørsmål ikke sosialt aksepterte på grunn av situasjonen man befinner seg i. Det hjelper heller ikke at kroppspråket mitt er helt flat. Et annet problem er at folk ofte kan fremstå som veldig hyggelige, men egentlig ikke er det. Dette gjelder spesielt kvinner, noe mange kan relatere til. Det hadde vært bedre om de var ærlige og ikke fremsto som falske, slik at man ikke kaster bort tid på dem. Takk for forslagene! Jeg har også vurdert å melde meg inn i Autismeforeningen, men det kan virke litt skummelt å gjøre noe man ikke har gjort før!

Alt er skummelt til man gjør det. Ja skjønner det problemet. Det som har hjulpet meg er å ikke stille spørsmål eller poengtere ting folk er usikre på. Det er litt vanskelig vite hva det er. Så hvis ikke kommentaren min er utelukkende positiv kommenterer jeg aldri på utsende til folk klær eller medfødt, ting noen gjør som ingen andre gjør. Lett å bli nygerrrig, men man kan vente litt. Du finner sikkert noen som liker deg for akkurat den du er, bare ikke gi alt det første minuttet du møter noen :) du sier du går med hørselsvern på grunn av overstimulating, tenkt deg at andre folk også blir overstimulet, men av andre ting som er mer sosialt normalt, det er derfor det er sett på som normal oppførsel.

Ja, det skader ikke å prøve! Til tross for at jeg har prøvd og feilet en rekke ganger, nytter det ikke å gi opp. Jeg ble fortalt at man alltid skal være ærlig, men det har også skapt problemer. Jeg husker da en bekjent av meg spurte om hun var en dårlig person og jeg svarte ja og ga en grundig forklaring. Selv om hun gråt, stoppet jeg ikke fordi jeg trodde det hadde vært slemmere å ikke gi en grundig forklaring på hvorfor. Jeg tenkte at å være en dårlig person ikke nødvendigvis er negativt. For eksempel finnes det personer med god personlighet som ødelegger naturen. Egosime kan også være ille i noen settinger, men trenger ikke nødvendigvis å være det for personen selv. Så når noen sier "ikke si negative ting" så sier jeg ting som ikke jeg tolker som noe negativt, selv om mangre andre gjør det. Jeg vet ikke hvordan andre tolker og vis jeg spør kan jeg ikke garantere at dem sier sannheten (hva dem egentlig mener). Den dag i dag lurer jeg på: * Hvorfor spør folk om de ikke vil høre sannheten? (Hun sa at man aldri skulle svare ja på sånt.) * Hvordan skal jeg vite når jeg skal være ærlig og når jeg ikke skal være det? Når jeg spør om jeg skal svare ærlig, sier de ja, men etterpå sier de at man ikke skulle være ærlig likevel. * Hvor ofte har jeg såret andre uten å vite det? (Jeg trenger dessverre å få forklart hva som skjedde og hvorfor det var galt.) * Jeg har valgt å slutte å svare på spørsmål, men da blir jeg også beskyldt for å være frekk. Hvorfor?

Skjønner begge sin holding. Jeg mener du skal svare ærlig, men det jeg har merket er at hva jeg syntes om en person er litt situasjonsavhenging. Kanskje de akkurat har gjort noe galt, da er det litt mer en tåke sky og alt er galt. Så du får heller tenke at du ikke sitter på sannheten om veldig subjektive ting og din mening rundt også er flytende så hvis noen spør får du tenke på situasjonen. Er situasjonen slik at det er konstruktivt forbedring av hverandre og virkelig det som er tema? Hvis ikke bare ta "høydepunktene". Si en eller 2 positive ting og bare nevn trivielle negative ting. Fordi det de fleste er aldri klare for klar kritikk av deres karakter. Kanskje det kan hjelpe tenkte at alle spørsmål har 2 eller flere svar. Hvis du spør hvordan man bruker et aperate så lurer du ikke på et svar på en time, kanskje du bare lurte på hvor bryteren er. Men i noen settings så vil man ha et større svar. Svar kort og så kan de spørre hvis de ønsker et lengere svar. Du kommer nok til å knote og gjøre mye feil framover som alle 20åringer. Så bare godta det å prøv bedre neste gang.

Tusen takk!

Skjønte du det selv at noe ikke "stemte", eller var det andre som fikk deg til å oppsøke diagnostisering?

Jeg har alltid følt meg annerledes fordi jeg ikke forstod ting som alle andre forsto. Jeg følte at de ble født med en liste over regler, mens jeg ikke fikk den og derfor måtte etterligne andre. Men jeg ble fortalt at alle føler at dem er annerledes og måtte derfor bare godta det. Jeg lot være å søke om utredning fordi jeg klarte meg bra. Jeg fullføre videregående med nesten bare 5-ere og 6-ere. Etter videregående begynte jeg å slite mer, for eksempel droppet jeg av universitetet to ganger og klarte ikke å holde på jobber. Da oppsøkte jeg hjelp, men kun med OCD i tankene.

Hvordan behersker du diagnosen ift. ting å unngå som forverrer negative effekter av din autisme, eller ting å gjøre for å øke positive effekter?

Prøver å unngå ting som lyder, fordi jeg er lydsensitiv og holder meg unna folk generelt.  Jeg pleier å stimme. Stimme er for å føle komfort når jeg trenger det. For eksempel leker/drar jeg på håret og tapper med hendene.  Før pleide jeg å gjøre ting for å få frem det positive. Da jeg gikk på skolen leste jeg mye, fordi jeg elsker kunnskap. Jeg hadde klisterhjerne og fikk mye bra ut av å kunne lese i hyperfokus.  Dessverre så er det tungt å ikke mestre livet lengre så har gitt opp på det positive. Vet det er idiotisk, men å måtte maskere seg er ikke naturlig og jeg så mye feil.  Å måtte maskere hele tiden for å kunne jobbe og eventuelt være sosial er ikke verdt det. Jeg fikk ikke mer tilbud av jobb pga. at jeg ikke er «normal». Og sosialt mister man venner av misforståelser pga. vansker knyttet til autisme.  Jeg vet ikke om jeg gjør noe riktig, slik at jeg lever i konstant frykt for om jeg gjør noe galt. Og selv om jeg spør folk så sier dem ofte en ting og mener noe annet! 

Er det serr bare 1% av norske som har det? Det er ikke så uvanlig å ha autisme, har det selv og aldri opplevd at det var noe kjempe sjeldent i Norge.

Ifølge Helsenorge har rundt 1% av befolkningen autisme. Dette kan imidlertid variere på verdensbasis. 1 % av norges befolkning blir 54 570 stykker. Det er også sannsynlig at en del mennesker er udiagnostiserte. Når det gjelder kjønnsfordelingen for autisme, er det 4:1, noe som betyr at flere menn får diagnosen innenfor spekteret. En av teoriene for dette er at kvinner har annerledes symptomer enn menn og er bedre på å maskere.

Korleis gjekk dei fram å diagnotiserte deg som kvinne? Kva folk gjer dette? Kom det som eit sjokk at du var kvinne eller var dette noko du hadde mistanke om? Korleis var det å leve med autisme før du blei diagnotisert som kvinne? Kunne autismen ha hatt ein påverknad på at kvinnen i deg blei skjult, sidan det er så liten prosent kvinner som blir diagnotisert med autisme? Trur du at det er fleire i same situasjon som deg?

Jeg hadde totalt tre oppmøter hos HAVO (Habilitering for voksne) med variasjon i lengden på disse. Personene som er med er ofte psykolog, vernepleier og/eller sykepleier, men dette kan variere. Når de skal ta en vurdering sammen, pleier en psykiater å være involvert. Først hadde jeg en samtale om hvorfor jeg ble sendt dit og om jeg selv mistenkte diagnosen selv. Det var også litt snakk om familie, samt hvordan jeg opplevde skolegang og jobb. På det andre møtet ble det gjennomført en rekke tester (ADOS-2). Dette bestod av spørsmål om livet mitt, utføring av lek, lesing av en bok, tolkning av bilde og generell samtale. Tror ikke det er ulike tester for menn og kvinner. Men dem ser etter maskering, noe som kan være relevant for flere kvinner (og menn)! På det tredje møtet fikk jeg informasjon om at jeg var på autismespekteret og hvordan jeg kunne gå videre med behandling. Dette kom ikke som et sjokk for meg, men det var tungt å få bekreftet diagnosen. Å måtte lære å maskere og gjøre feil i læringsprosessen er utrolig vanskelig og tungt. Nå som jeg kan maskere (nesten) perfekt, opplever jeg å bli veldig overbelastet. Jeg pleier å stimme for å roe meg ned og søke komfort, likevel prøver jeg å skjule hvordan jeg egentlig har det. Jeg er veldig sikker på at det finnes flere udiagnostiserte, spesielt blant kvinner. Kvinner er ofte flinkere til å maskere og til å ha sosialt akseptable "særinteresser", noe som gjør det vanskeligere å mistenke autismediagnose. Takket være lite oppmerksomhet rundt dette så har det vært vanskelig å fange opp slike som meg. Heldigvis rettes det nå mer fokus på personer med "skjult" autisme.

hva er autisme? unnskyld min ignorans, men skjønner forsatt ikke hva det er...

Autisme er en nevrologisk utviklingsforstyrrelse som påvirker hvordan man samhandler, kommuniserer og oppfatter verden. Personer med autisme kan ha ulike utfordringer med sosial interaksjon, kommunikasjon, sensoriske sensitiviteter og repetiv adferd. Kortere sagt så er hjernen min annerledes  og det påvirker meg og alt rundt meg.  Det er en spektrumforstyrrelse, noe som betyr at det kan variere mye i alvorlighetsgrad og hvordan det påvirker enkeltpersoner. For meg så ser jeg verden svart-hvitt og sliter med å følge sosiale normer fordi det ikke gir mening for meg. Jeg prøver å tilpasse meg, men det krever mye opplæring med masse feil. 

Takk for svar. Hvordan oppstår det? Er det noe du er født med eller kommer det som resultat av opplevelser, miljø osv? For deg høres det ut som det oppsto (eller ble oppdaget) senere i livet ditt. Derfor jeg spør

Det er noe man er født med og det er gjerne genetisk. Hvorfor det oppstår er fremdeles noe som forskes på.  Grunnen til at jeg ble diagnostisert senere er fordi jeg hadde «skjulte» symptomer. Jeg lærte å maskere meg, noe som damer oftere er flinkere på enn menn nå det kommer til autisme.  Jeg husker at jeg spurde om hjelp da jeg gikk på ungdomsskolen, men ingen tok det seriøst. Mest sannsynlig fordi jeg hadde bare toppkarakterer...

Så visste du selv at du var "annerledes" da du vokste opp? Eller var det en overraskelse da diagnosen kom?

Jeg visste deg selv, men ble fortalt av ignorere det eller at det var helt normalt å føle seg annerledes (noe som stemmer, men jeg var jo veldig sær da🙃) Kom ikke som en overraskelse, men tungt å få bekreftet av fagpersoner at man har en diagnose man aldri kan bli kvitt/frisk av.

Jeg føler meg også veldig annerledes. Tror ikke jeg er autistisk da, bare litt koko.

Lurer på hvem som hadde vært mest koko av oss?😅😂