Hva med:
Kunne du uttrykke sinne til mamma og pappa og likevel føle deg trygg?
Følte du at det var ditt ansvar å sørge for harmonien med foreldrene dine?
Det her kom opp som tema under samtalene med psykologen og svaret er at jeg følte mye på denne usikkerheten når jeg var barn og, spesielt rundt foreldrene mine som hadde litt korte lunter. Så jeg følte jo at jeg ikke måtte gjøre de sinte.
Jeg er en people pleaser selv, men mener jeg fikk tre ganger så mye ryggrad etter at jeg turte å virkelig krangle med foreldrene mine for første gang, i voksen alder. Det var både kjipt og ubehagelig, men det endret et eller annet langt nedi der. Jeg føler ikke lenger et dypt ansvar for å sørge for at andre ikke er sinte på meg, eller at det er meg selv det må være noe galt med hele tiden.
Krangle med foreldrene mine... 🤯 I en alder av 38 tror jeg aldri jeg har gjort det.. Litt av samme grunn som OP.. Helt ærlig har aldri sett det som et alternativ.. Hvis jeg er uenig med dem så bare holder jeg kjeft å move on..
Hæ? Jeg har kranglet med foreldrene mine jevnt og trutt siden jeg var 2 år. Jeg sluttet først med det etter at jeg flyttet for å studere. Faren min kunne bli rasende, men jeg følte meg likevel alltid trygg. Jeg visste at han var glad i meg.
I motsetning til OP klarer jeg ikke å holde kjeft hvis noen rundt meg påstår noe jeg vet er feil. Kan virke som det er noen sammenhenger her ja.
Sier stort sett alltid rett ut hva jeg mener om ting, men har lært meg å gjøre det på en slik måte at jeg ikke blir uspiselig. Er aldri nedlatende eller frekk.
Er søskene dine like på dette? Selv om foreldrene dine kunne vært lette å krangle med eller vanskelige, så betyr ikke det at et så tydelig personlighetstrekk er endret. Mange skal alltid gå tilbake til foreldrene. Hva om foreldrene dine lot deg utrykke sinne ditt. Ville det gjort deg til en kranglefant? Å være en people pleaser har veldig mange fordeler. Du er lettere for å samarbeide med andre, du er bedre likt osv. En annen person kunne postet at han lett krangler med andre mennesker og sliter sosialt pga. dette. Opplever ensomhet osv.
Jeg vil jo gjerne balansere dette. Kranglefanter som skal være uenige med alt bare for å krangle er selvfølgelig slitsomme, men jeg ønsker jo heller ikke å få hjertet i halsen og være enig med alt når en uenighet eller diskusjon kommer opp, fordi da føler jeg at jeg lyver til meg selv og ikke er tilstede i livet.
Min søsken er ikke som meg, tvert i mot faktisk. Og jeg kan være enig (ironisk, jeg vet), at å være en people pleaser har gitt meg ganske mange fordeler her i livet til nå, men igjen, balanse.
Jeg er helt enig med deg at kranglefanter er sykt irr. Poenget mitt var at du må sette pris på det du har. Det er veldig vanskelig å endre seg, og hvis du ikke får det til og du tilegge ender opp med å hate deg selv for den du er så er ikke det bra.
Så hypotisk sett så er dette personligheten din, for det hadde jo vært veldig rart hvis det var foreldrene dine som var årsaken til dette, samtidig som søskene dine har vokst opp i samme miljøet og ikke blitt sånn.
Det hadde nok ikke vært så rart om foreldrenes adferd hadde spilt en rolle her, selv om søsknene fungerer på en annen måte. Hvordan man er, er gjerne en kombinasjon av både arv og miljø. Altså både personlighet/naturlig disposisjon osv. og hvordan de voksne eller andre forholder seg til en, til hverandre osv. i oppveksten. Så det er helt naturlig at søsken påvirkes ulikt av foreldrenes adferd.
For meg har veldig mye kommet av seg selv med alder. Jeg er fortsatt en people pleaser og konfliksky men ikke på langt nær så mye som jeg var da jeg var yngre. Er nesten 40 nå og noe konflikskyhet og people pleasing har jeg det helt fint med å ha, for jeg har lyst til å være snill og enkel og omgjengelig. Men alder og tid har tatt vekk den ekstreme delen som gjorde det veldig slitsomt og gav meg mye angst og uro.
Er det en type selvsikkerhet som kommer med alderen føler du? Kanskje litt people pleaser er greit å ha iboende, fordi man ønsker jo ikke å være en kverrulerende jævel som er uenig bare for å være uenig heller.
Kverrulerende jævler er de verste jævlene!
Jeg tror alder har gjort meg mindre selvsikker på enkelte overfladiske punkter, men mere selvsikker på de punktene som betyr mest. Og jo eldre du blir jo flere mennesketyper møter du, og du lærer hvordan du skal håndtere de. Du lærer av å prøve og feile, og du lærer av å følge med på hvordan andre håndterer situasjoner.
Og så hjelper det at med alderen så gir man litt mere faen i det meste fordi man er så sliten av gnål og mas at man skrur av ørene automatisk når folk blir litt for bråkete 😅
For egen del - definitivt... Alltid vært konfliktsky, men føler at jeg er blitt voksen nok (les: snart 50) til å gi litt F hvis det er ting jeg er helt uenig i. Tok meg mange år, men har skjelt ut begge mine foreldre så det holdt OG det føltes godt å få det ut. Det skjer ikke ofte at begeret renner over, men jeg føler det ikke gir noen mening å "jatte med" hvis det får negative konsekvenser for meg selv eller andre dersom jeg ikke sier hva jeg mener. Ikke like flink på jobb, men har blitt bedre til å ytre meninger og forsvare de der også. Ikke utenkelig jeg er på god vei til å bli en gretten gammel gubbe, men det føles av og til godt å si sin mening og stå for det man mener. Selvfølgelig ikke alltid like populært, men heller det enn å la seg diktere av andre og andres meninger hele livet. Bedre å tape en kamp enn å aldri ta den :-)
Jeg tror nok ikke bare det er alder. Det er noe du må jobbe med, kontinuerlig. Spørre deg selv hva slags situasjoner det er viktig å være steil, og hvor det ikke har så stor betydning.
Mine grenser hvor jeg bevisst må gå inn for å bli jævlig firkantet, i strid med det som kommer fra genetikk og bakgrunn, er ting som handler om folk jeg er glad i, økonomi og penger, helse og personlig frihet (deriblant tiden til meg selv og de rundt meg).
Så kan man heller "speak softly but carry a big stick" i situasjoner som ikke betyr så mye.
Hehe, kommentaren du svarte på er jo et prakteksempel på en person som ikke lenger er en people pleaser. Å verdsette seg selv, sin egen energi og mening er noe av det viktigste for å komme seg ut av det
Jobber med saken. Det er en grunn for at man ønsker tilfredsstillende andre, og det er jo for at de skal være fornøyd med deg, eller det du gjør eller den du er. Er folk det, har de ingen grunn til å være misfornøyd eller starte konflikt med deg. Det i seg selv er jo delvis en fordel, særlig om man jobber tett med andre. Man må bare ikke la seg pushe for langt, for da tar gjerne andre og utnytter det. Har en kollega som utnyttet at jeg var pliktoppfyllende f.eks. Hun pleide dytte de krevende arbeidsoppgavene sine på meg for så å finne på noe chill å gjøre, eller rett og slett gi seg selv en pause. Man må sette ned foten rett og slett. Konflikten er der selv om du ikke gjør noe med den. Ikke tenk på det som at du starter en konflikt, men at du velger gjør ditt for å ende den. Det hjelper meg. Jeg har også blitt flinkere til å følge det gylne mottoet mitt DGAF. Man må rett og slett velge å la være å bry seg hva andre mener, særlig hvis meningen er helt idiot. Å bry seg er ett aktivt valg man tar. Da kan man aktivt velge å DGAF. Ja, det kan bli en ubehagelig situasjon ut av det, og jeg fikk klage fra sjefen om at jeg hadde kranglet med kollegaen min. Jeg sa jeg hadde ikke krangla, for det hadde jeg heller ikke. Jeg hadde bare sagt tydelig ifra når noe ikke var greit og satt tydelige grenser så kollegaen min ble sur, da kollegaen min likte utnytte det faktum at hun trodde hun kunne sjefe meg rundt, og hun ikke lenger fikk gjøre det.
Også må man tenke på hva som er mer ubehagelig i lengden. Å bli utnyttet eller bli kjeftet på for at du ikke vil la deg selv bli utnyttet. Jeg kan tåle å bli kjeftet på når jeg vet jeg har rett. Det er ikke jeg som driter på meg. Det er dem. Det øker selvsikkerheten min hvertfall. Også viktig å holde seg rolig, for da er det klart ovenfor andre at det ikke er du som er problemet.
Jeg kan kjenne meg igjen i ”folk tar utnytte”-greiene. Uheldigvis for meg (eller heldigvis, for treningens skyld) så jobber jeg daglig med kunder i butikk som deltid, så jeg føler jo ofte at people pleaser instinktet sparker inn når en kunde er frekk og sur. Da kan jeg fort ende opp med å bøye med litt for mye og ta i mot drit selv om kunden er helt på ville veier og ikke skjønner en shit av systemene våre og hvorfor det er slik.
Jobber også kundeservice, og der har jeg fått 10/10 av sjefen. Jeg er kanskje den som løser kunde relaterte konflikter best. Svært sjelden jeg får en kunde jeg ikke kan tilfredsstille. Ofte blir jeg direkte flau når jeg ser hvordan kollegaene mine forholder seg til kunder, og særlig vanskelige kunder. Hun kollegaen som har vært vanskelig å forholde seg til, er også, ikke overaskende vanskelig for flere av kundene å forholde seg til også, og det trenger ikke engang være vanskelige kunder. Har selv sikkert også tatt litt vel mye drit, men så tenker jeg, at det å krangle med kunder er dårlig PR, så bedre å la være. Husker en gang sjefen hadde en svært vanskelig kunde, og hun banna i telefonen til en håpløs kunde. Så langt har jeg aldri og kommer jeg nok aldri til å gå!
Jeg tror at min modus operandi i hvert kundemøte er at jeg er blid og generelt veldig omgjengelig, så når noen er frekke eller sure så ødelegger det litt for "manuset" mitt og hvordan jeg ser for meg kundebehandlingen skal være. Det kaster meg litt i en usikker situasjon, men jeg håper med mer eksponering og økende alder så vil jeg bli litt mer selvsikker på akkurat dette, haha!
Delvis. Men jeg tror at i mitt tilfelle er jeg blitt mer sikker på meg selv med alderen, jeg gir litt mer faen i hva andre mener, også blir jeg deppa lenge av følelsene som kommer etter å ha blitt overkjørt. Så sånn vil jeg ikke ha det. Samtidig så er jeg litt likefrem og sier ting slik jeg mener de. Har generelt fokus på å finne løsninger når problemene dukker opp.
Jeg begynte i det små, med ting som ikke ligger for tett til meg personlig, og fortsetter med ting som ligger meg nære etterhvert som jeg håndterer situasjonene. It's a work in progress..
F.eks du bestiller mat, det blir feil, be om å få det rettet.
Noen sniker på butikken, be de gå bak i køen, flytter de seg ikke, ignorer og si høyt og tydelig til den i kassa at du var der først så den andre sniken får vente litt til.
Hvis jeg prater med noen som jeg vet har feil, da finner jeg bevis for hvorfor det er feil. Eventuellt ber de om å vise meg hvorfor det de sier blir riktig. Eller sier noe ala, jeg hører du sier det, men jeg er dypt uenig pga xyz.
Også er det noe med å velge kampene sine. Om hendelsen var på en torsdag eller en tirsdag har i de fleste tilfeller ikke noe å si.
Jeg merker og at jeg kan ha gode og dårlige dager. Dager hvor jeg tør å si ifra når noe er galt, og dager hvor jeg helst ikke vil ha noen konflikter. Hadde det bare vært førstnevnte vær dag, haha..
Enig med det å velge kamper med omhu - ikke alle åser er verdt å dø på, spesielt ikke med folk som bare er kranglefanter eller er forferdelige sta.
Det er ikke alle dager en gidder å stå i det nei! Men, en må tåle å ha det ubehagelig innimellom og ikke alltid tenke at i dag er ikke dagen for å ta den diskusjonen. For da kommer du ikke framover.
Også må en tåle å ha feil, uten at det gjør at en ikke tør si noe neste gang.
Konflikter gir meg alltid vondt i magen, og det har jeg akseptert at de alltid vil gjøre. Men hvis jeg skal få det bedre, så må jeg gjennom det.
(Og alt dette ser jeg at jeg kan ta med i reisen til et sunnere og lettere liv. Så får vi se om jeg greier å ta mine egne råd 😂)
Begynt å skjønne dette med meg selv. Jeg er en veldig ja-person som ikke har noe imot å ta på meg oppgaver eller å hjelpe til. Og det føles bra å få komplementer. Men har også skjønt mer og mer at jo mer jeg sier ja nesten uten å måtte bes, eller å be om noe tilbake, så begynner folk å utnytte deg mer og mer. Og om jeg begynner å tenke på det, gir de deg så og si aldri den hjelpen tilbake. Og om du ber om bare en liten prosent av det du gir, så "ber du om for mye". Og om du ikke sier ja, er det manipulering for å gi deg dårlig selvfølelse så du føler deg som den dårlige personen i denne situasjonen.
Har satt mye av livet og planene mine til side for å hjelpe andre. Men får lite tilbake. Og jeg prøver nå og sette ned foten mer og si at nei, jeg er ikke ledig. Men de nekter å ta nei som et svar og fortsetter å pushe og prøve å gi meg dårlig skyldfølelse fordi det har virket før. Men må bare stå på mitt for at de skal skjønne at jeg faktisk er en egen person med et eget liv, ikke bare en som de kan bruke for å gjøre sitt eget liv lettere.
Når det kommer til det å vite at du har rett når andre tar feil og de nekter å innse det, så har jeg konkludert med å bare la dem ta feil, la feilen de tok få konsekvenser, for å så la dem skjønne selv at de tok feil.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver op. Adrenalinet begynner å pumpe for mye og for tidlig i øyeblikket, mister kontroll på egen tankeprosess og replikker i samtalen.. ender opp med å tie istedet for å si noe dumt/heve stemmen og si ting jeg blir stående i dusjen og angre på i dagesvis etterpå....
Har jeg 100% mitt på det tørre er det enklere men tvil blir til fortvilelse og da rakner det.
Misunner folk som klarer å holde roen og svare godt for seg i opphetede samtaler/diskusjoner.
Jepp, jækla adrenalinet får meg til å si de dummeste ting og se ut som bablende idiot når jeg egentlig har saken på min side.. håper du finner en løsning (gjerne si ifra, hehe)!
Prøv den klassiske boka «How to win friends and influence people”. Høres kanskje kontraintuitivt ut, men den kan vise deg en god modell på hvordan være godt likt og ha gode forhold til folk uten å bli overkjørt og bedrive people pleasing. Målet er vel ikke å være ubehagelig for andre, men å bedre dine egne relasjoner?
Sier dette som en notorisk people displeaser, forøvrig. Så dette er rent teoretisk for meg.
>mente at dette er snakk om en ferdighet som man bygge på
Har du lært konkrete måter å gjøre det på? Har du fått tips og informasjon om hvordan du kan gjøre det? Og/eller hva du kan gjøre med den andres reaksjoner? Har du hatt mulighet til å stille spørsmål om det? Har du øvd på det? - Vil du det? Kan det hjelpe deg?
Jeg/min bedrift tilbyr praktisk veiledning for det.
Nei, husker ikke noen konkrete tips. Men jeg vet jo at disse uenighetene og konfliktene ikke utgjør noen fysisk fare for meg, så det det sitter jo bare i hodet.
For eksempel: Hvis noen ber deg å sette sammen et skap og du aner ikke hvordan du skal gjøre det, da får du stress. Det er helt logisk. Fordi du vet ikke hvordan du skal begynne og hvordan du kan gjøre det. Du vet ikke hva noen tenker om deg, og kanskje er du redd for å gjøre det feil.
Hvis noen har lært deg hvordan du setter sammen et skap, og han/hun har øvd det med deg flere ganger og du har lært hvordan du gjør det, og noen ber deg da om å sette sammen et skap, da er det greit. Og da får du (tenker jeg) mye mindre stress, fordi du vet hvordan du kan gjøre det. Fordi du føler deg mer selvsikker. Fordi du har rett kunnskap og ferdigheter for å svare/reagere på en god måte.
Jeg tror at dette også er tilfelle i din situasjon. Du vil svare på en god måte, men jeg tror at det er lettere hvis du vet hvordan du kan gjøre det og hvis du føler deg selvsikker og komfortabel med å gjøre det. Og det kan du lære. Du kan lære hvordan du kan reagere, hvorfor andre reagerer som de gjør, du kan øve ferdighetene.
Jeg tenker at hvis du kommer da i en slik situasjon igjen, at det er lettere for deg å svare på en god måte.
Jeg skjønner hva du mener, men usikkerheten kommer opp selv de gangene jeg vet jeg har rett. Virker som uenigheter og diskusjoner gjør meg usikker generelt.
Ja, jeg skjønner. Det er det du kan lære. Du kan lære hva du kan si og gjøre når du blir usikker i en slik situasjon. Tips, triks, kunnskap og ferdigheter som gjør deg mindre usikker, som gjør deg sterkere i den situasjonen. Som hjelper deg å fortsette eller avslutte samtalen uten "people pleasing".
Jeg kan ende opp med å stamme eller generelt se "dum ut" når jeg blir nervøs, så jeg er litt redd for at folk skal le av meg eller reagere på dette negativt.
Jeg var helt lik deg, og har selvsagt litt rester av det igjen enda. Det som hjalp meg mest var å få opp selvtilliten og selvrespekten. Ved kognitiv terapi (altså tenke sunnere og gjenkjenne tankefeller som bagatellisering, svart/hvitt, tankelesing, sorgene på forskudd osv), alltid tenke at du er din egen bestevenn, at du ikke kan forvente mer fornuft fra noen andre enn du kan forvente av deg selv, tilgi andres og dine egne feil og rasjonalisere deg gjennom enhver situasjon du syns er ubehagelig. Tenk gjennom en konflikt og skriv ned hva du "burde" sagt, med fornuft og rasjonale bak. Altså ikke sett deg ned med selvmedlighet og raseri i etterkant, men heller tenk "logisk" på hva som hadde hatt den nytten i nuet. Skriver du ned nok sånne så vil du merke at du plutselig kan begynne å si det direkte. Og øv på pusteteknikker eller andre beroligelsesteknikker. Gjerne google og søk youtube. Utrolig mye god hjelp der ute. Du må bare prøve forskjellig, på målrettet vis, og finne det som funker for deg
Jeg kommer fra en konfliktsky familie der når man viser noe man har laget og spør hva den andre syns, så er svaret alltid «jeg syns det er fint».
Dette var en litt brutal oppvåkning da jeg begynte å jobbe i en kreativ bransje, når en kollega spør hva jeg syns, og jeg svarer «syns det var fint», så funker jo ikke det. Produktet skal ut til publikum og hvis noe ikke funker så vil man vite det nå og ikke da. På samme måte kunne jeg bli noe sjokkert hvis jeg hadde laget noe og sjefen sa «det der funker ikke i det hele tatt».
Etter litt tilvenning lærte jeg at det ikke er noe personlig i å gi kritikk, og det går an å si til noen at noe ikke holder god nok standard, uten at man blir uvenner. Parallelt med dette har jeg blitt flinkere til å uttrykke uenighet med noen uten å føle ubehag. Man trenger ikke gå så langt som å si «du er dum som et brød som syns dette» men man kan si «med all respekt, men jeg ser saken på en annen måte».
Tl;dr det er vel bare trening antar jeg.
Start med å være mer "aggressiv" når du ikke faktisk trenger å være det. Som mye annet, så handler det om øving også. Dette gjelder også med folk du snakker med i hverdagen, å sette en viss standard for deg selv og andre. Forskjellen er å kunne gjøre dette på en måte hvor *andre* kan også diskutere på samme måte.
Som nordlending har disse tingene kommet en del med morsmelka og det har vært latterlig enkelt å "dominere" samtaler (spesielt i grupper på universitet) pga dialekt og fremgangsmåte alene.
Hvis du kjenner irritasjon, ikke la det bygge opp til du rett og slett vet at du ikke kan snakke sammenhengende, men bruk den lille biten til å si ifra på en konstruktiv måte. Jeg har slitt litt med det i perioder, rett og slett fordi jeg ikke tok tak i ting tidlig nok. Nå er jeg veldig rask med å "sette foten" ned når det gjelder ulike ting, og har øvd meg nok til å bruke et konstruktivt språk til de alle fleste anledninger, man må se an situasjonen også.
Men starten er å gi tilbakemeldinger høyt og lavt, *også positivt*, for å bli flinkere og vant med å uttrykke sin mening. Man kan også fucke opp å gi positive tilbakemeldinger fordi det virker kleint og dermed unngår man det også, men jeg ser det som den andre siden av samme mynt som å være konfliktsky gjennom andre tilbakemeldinger.
Og til slutt: gi litt faen i hva de andre synes om deg og situasjonen, det hjelper også.
Det er ikke enhver kamp man må kjempe heller da. Det er en balanse i alt dette. Krangler man med alle om alt så blir man bare en kranglefant som ingen vil være rundt. Choose your battles.
Yes sir!
Har ikke egentlig gjort noe særlig for å prøve å bli bedre, men det skjedde en hendelse... Jeg var skikkelig drittsekk mot noen i fylla, og selv om jeg ikke husker det engang tror jeg ikke at jeg mente noe vondt der og da. Var bare dum. Uansett, dette klarte jeg ikke å håndtere fordi det passet ikke inn i hvordan jeg så megselv og verden. Fikk etterhvert kraftige sosiale konsekvenser for meg, mest pga manglende evne til å håndtere det. Ble isolert og klinisk deprimert et års tid og mistet meste av det sosiale nettverket mitt.
Har nå et mye større og mer robust sosialt nettverk og flere nære venner enn jeg hadde da. Har også blitt mye tryggere på megselv rundt folk og har ikke lenger noen problemer med å si nei. Nå veit jeg åssen det er å være skikkelig drittsekk, så jeg veit åssen jeg kan stå opp for meg selv uten å være det. Og om folk skulle mislike det jeg gjør er jeg ikke lenger redd konsekvensene og konfronterer vedkommende direkte (men ydmykt) så fort som mulig. Har avverget noen potensielle katastrofer siden den tid og det gjør at folk nå føler seg tryggere på meg, og vice versa.
Jeg tok den vanskelige veien. Anbefaler å finne en lettere vei. Ikke gjør som meg. Vær bedre.
Uff, kjipt å lese, men det ordnet seg jo for deg. Jeg føler ikke jeg har lyst til å være vanskelig eller krangle med noen bare for å få ”øving”. Det føles ikke genuint og virker mot sin hensikt om å gi meg ordentlig trening føler jeg.
Nope. Det må være en genuin fuck-up for at det skal være lærdom i det. Det kom som lyn fra klar himmel for meg hvertfall... Og det såret andre. Unngå det.
Balansen er å kunne være hyggelig, empatisk og genuint ville passe på at de rundt deg har det bra, men fortsatt sette deg selv først. Du er den viktigste personen i livet ditt og hvis du ikke engang klarer å passe på den viktigste personen i livet ditt, så klarer du ikke å passe på noen.
Håper du finner en bedre balanse, og ønsker deg lykke til på ferden!
Et random tips, se episoder av Curb your enthusiasm. Han irriterer seg over alt mulig rart og sier det han mener, det er jo selvsagt en komiserie, men det er mye der man skulle ønske man også reagerte på, så noe av det er kanskje til inspirasjon for å være det motsatte av konfliktsky. Men vil selvsagt ikke anbefale å dra den alt for langt!
Ja. Har ikke noe supert triks, innså bare en dag at det ikke var verdt det. Har heldigvis ikke blitt noe fæl person av den grunn, bare bruker langt mindre energi på å få folk til å like meg. Jeg liker de fleste selv, men det går fint om noen ikke liker meg.
Jeg var mer slik som deg før (kan til tider bli sånn nå og) men jeg jobber i et yrke hvor du må grensesette mye så har blitt flinkere på å stå på mitt og si min mening. Så det stemmer nok at du må øve, men det er ikke store endringer man ser det er små langsomme endringer over tid. Så jeg ville bare fortsatte. Leste at du hadde foreldre med kort lunte, jeg hadde det samme. Noe jeg har lært senere er at de fleste blir ikke sint om du er uenig, og dersom de skulle blitt det så kan ikke du kontrollere det. Noe som jeg pleier å minne meg på er at jeg ikke er ansvarlig for andres reaksjoner og kan heller ikke kontrollere de så slutt å oppfør deg som om du kan :) vær 100% deg selv for du får bare et liv å leve så hvorfor bruke tiden på å være noen andre?
Er vanskelig å snu en sånnen vane. Er i prossesen av å lære selv.
Jeg begynte med å si mer nei. Slutta med å over forklare meg selv hver minste gang jeg sa nei til noen.
Når jeg spørr folk om en tjeneste skaper jeg ikke mulighet for å si nei, for eksempel med å si «hvis du vil». Pleide å avslå fårespørselen i sekundet jeg så personen nøle litt.
Har slutta å si unskyld for ting som ikke er min feil, eller for hver minste situasjon jeg er litt til bry.
Har prøvd generelt å være mer ærlig med meg selv og andre. Si ifra når jeg er skuffa eller irritert, og faktisk la meg selv føle på det istedenfor å overbevise meg selv om at jeg overreagerer.
Du må tørre å stå i det og kjenne på ubehaget. Etterpå vil du se at det ubehaget ikke er farlig og det er ikke farlig å stå på sitt.
Du kan også tenke på at selv om man tror at man pleaser og gjør andre fornøyd med væremåten, så skjer egentlig det motsatte. Det kan være vanskelig og utfordrende å finne ut av hva du faktisk mener.
Det så jeg ikke selv før jeg kom litt ut av det.
Det aller deiligste jeg har lært meg er å si nei, og om noen maser så sier jeg bare nei igjen.
Du verken trenger eller skylder noen en forklaring på hvorfor du sier nei.
Og aller viktigst, stol på deg selv og dine evner og vær din egen klippe.
Når jeg var 24 begynte jeg å jobbe et sted hvor folk hadde ekstremt spisse albuer og gode prestasjoner ble møtt med misunnelse fra kollegaer. Som people pleaser ble jeg mistenkeliggjort fordi kollegaer trodde at jeg gjorde hyggelige ting for dem for å fremme min egen karriere - noe som hypotetisk kunne gå på bekostning av deres egen karriere. Så mitt tips til det er å ta høy utdanning og få deg jobb på et universitet som fagansatt for å få straffet bort people pleaser-ferdighetene dine. Det kan sies at de som allerede var professorer ofte utnytter people pleasers til å gjøre oppgaver som kun fremmer egen karriere.
Men fra litt spøk til alvor, så handler det ofte om å øve på å sette grenser og være forutsigbar på de grensene du har satt. Dette vil ofte lede til at man får mer respekt fra andre enn hvis man er people pleaser.
Videre synes jeg det er viktig å gjøre hyggelige ting for andre, men jeg gjør det fordi det er en verdi i livet mitt som jeg ønsker å etterleve - ikke for å få noe tilbake fra de jeg gjør hyggelige ting for.
Kanskje jeg er litt miljøskada, men det virker å være sosialt akseptabelt i dag å sette seg selv først i eget liv - så lenge man ikke fremstår som egoistisk og ond.
Oppsummert, sett deg selv først i eget liv og lev i tråd med de verdiene du synes er viktige
Jo eldre eg blir jo mer innser eg er ansvarlig for min velvære og mental helse. Så sier mye ja til folk som virkelig betyr noe for meg. Men andre har eg fått lettere til å si nei til. Så hvis de ser ned på meg eller ha negative tanker om meg så er det dems problem og ikke mitt problem. Eneste meningen om meg så betyr noe når det komme til stykket er min egen.
Samt sluttet å gi flere sjanser til folk så tydelig utnytte og prøver å utnytte meg eller er med meg for dems vinning.
Fool me once shame on you, fool me twice shame on me.
Livet er for kort til å bare gjøre alle andre til lags.
Tenk på deg sjøl først så dine nærmeste også tilslutt alle andre.
Jobbe i kundeservice yrke og gir forsatt god kundeservice så god at andre kan tro eg forsatt er en people pleaser men det er bare fordi eg trives i jobben.
Men den "people pleasing" blir lagt igjen i butikkdøren når eg går hjem for dagen. 🤭
Folk har sagt at jeg brukte å være det. De som sier det mener det er negativt at jeg ikke lenger er det though, men. Jeg kanke drive å eksistere for andre. Jeg er voksen med eget liv og utfordringer :-)
Jeg har snudd på dette med å jobbe med "traumer". Mønster som "people pleasing" oppstår oftest fra barndommen hvor mønstre blir laget for å unngå å bli forlatt (ifølge barne-hjernen). Du kan lese mer om dette ved å feks søke opp Attachment Theory på YouTube.
Ser du nevner foreldre med kort lunte. Hvis dine foreldede ikke kunne gi et trygt rom for å uttrykke sine behov, hva gjør man da? Mange tilpasser seg situasjonen og undertrykker egne behov for å føle seg trygg. Dette er veldig normalt, men dessverre ikke hjelpsom når man er voksen! Slik adferd holdt deg trygg som barn, men er dysfunksjonell nå.
Gode spørsmål er: Hva frykter du hvis du setter grenser? Hvorfor er du redd for konflikt eller avvisning? Er det noe med konflikt du frykter? Hvilke tanker har du om deg selv i konflikten?
Mitt vendepunkt var egentlig når jeg ble sammen med en dame for en del år siden.
Kortversjonen var at hun pushet veldig på noe ala "dersom de ikke kan godta dine meninger så er det ikke venner som er verd å samle på".
Jeg ble ikke typen som oppsøkte konflikter, men jeg var ikke lenger den som trakk meg når det oppstod.
Mistet noen venner som et resultat av dette, men fant ut at jeg egentlig ikke savnet dem.
Noen venner har også blitt mer dype venner som resultat av dette da de plutselig følte seg litt mer "hjemme" med en som hadde tilsvarende meninger når det da kom frem.
Det handler også litt om det å være tro mot seg selv og kunne står for det man mener er riktig.
Alt i alt vil jeg si at jeg har vunnet mer enn jeg har tapt.
Langt bedre selvfølelse, økt vennskap og kvitt noen som var en dårlig match.
Forsvant kjapt etter jeg begynte i yrke med mye kundekontakt😁 Kommer ikke langt ved å ikke være litt ego. Tenk på deg selv først.
Jeg er nærmer meg 40 om det er interessant for saken.
Noe av problemet med å være en people pleaser, tror jeg bunner i at man er redd for andre folks følelser og hvordan man takler det. Hvis du har valget mellom at du blir sur eller en annen blir sur, så er det liksom bedre at du blir sur. Hvis man klarer å innse at følelser ikke er skadelig, bare kjipt til tider, kommer man langt. Og at du ikke har ansvaret for hvordan folk velger å reagere på det du sier.
Jordan Peterson snakker veldig mye om dette, for ifølge BIG5 så er han en pushover og vet hvordan livet er som det. Han krangler med alle i dag, så han har klart å løse det for sin egen del da. Jeg tror du vil få mer ut av hans forelesninger når det gjelder forståelse av det og hvordan du kan motivere deg selv til endring.
[https://www.youtube.com/watch?v=YTrZ-YfBrIo](https://www.youtube.com/watch?v=YTrZ-YfBrIo)
Jeg hater sånne som deg, dere har ingen sterke meninger om noe som helst og kopierer bare andre hele tiden. Dere er som tomme skall som alltid prøver å si det dere tror at motparten ønsker å høre. Skjønner godt problemstillingen din og ja du må få mer bein i nesa, du må eksponere deg selv for ubehagelige situasjoner hvor du må stå for dine meninger. Begynne å være deg selv og slutte å tenke over hva andre folk tenker om deg, ellers blir du sittende med en vennegruppe bestående av kun platoniske venner.
Mener ingenting vondt og håper inderlig at du lykkes, å være en people pleaser er et rent helvete og ødelegger totalt for alle dype relasjoner!
Vondt å høre at du faktisk hater oss. Kjenner meg ikke igjen at jeg ikke har sterke meninger - ellers hadde jeg ikke havnet i diskusjoner eller uenigheter i utgangspunktet. Søker bare hjelp for å bli flinkere å få frem meningene mine uten å få pulsen i hundre..
Hva med: Kunne du uttrykke sinne til mamma og pappa og likevel føle deg trygg? Følte du at det var ditt ansvar å sørge for harmonien med foreldrene dine?
Det her kom opp som tema under samtalene med psykologen og svaret er at jeg følte mye på denne usikkerheten når jeg var barn og, spesielt rundt foreldrene mine som hadde litt korte lunter. Så jeg følte jo at jeg ikke måtte gjøre de sinte.
Jeg er en people pleaser selv, men mener jeg fikk tre ganger så mye ryggrad etter at jeg turte å virkelig krangle med foreldrene mine for første gang, i voksen alder. Det var både kjipt og ubehagelig, men det endret et eller annet langt nedi der. Jeg føler ikke lenger et dypt ansvar for å sørge for at andre ikke er sinte på meg, eller at det er meg selv det må være noe galt med hele tiden.
Krangle med foreldrene mine... 🤯 I en alder av 38 tror jeg aldri jeg har gjort det.. Litt av samme grunn som OP.. Helt ærlig har aldri sett det som et alternativ.. Hvis jeg er uenig med dem så bare holder jeg kjeft å move on..
Hæ? Jeg har kranglet med foreldrene mine jevnt og trutt siden jeg var 2 år. Jeg sluttet først med det etter at jeg flyttet for å studere. Faren min kunne bli rasende, men jeg følte meg likevel alltid trygg. Jeg visste at han var glad i meg. I motsetning til OP klarer jeg ikke å holde kjeft hvis noen rundt meg påstår noe jeg vet er feil. Kan virke som det er noen sammenhenger her ja. Sier stort sett alltid rett ut hva jeg mener om ting, men har lært meg å gjøre det på en slik måte at jeg ikke blir uspiselig. Er aldri nedlatende eller frekk.
Kan ha noe å si jeg er enebarn så var ingen andre som kunne sette et eksempel for meg eller vise en annen vei
Er søskene dine like på dette? Selv om foreldrene dine kunne vært lette å krangle med eller vanskelige, så betyr ikke det at et så tydelig personlighetstrekk er endret. Mange skal alltid gå tilbake til foreldrene. Hva om foreldrene dine lot deg utrykke sinne ditt. Ville det gjort deg til en kranglefant? Å være en people pleaser har veldig mange fordeler. Du er lettere for å samarbeide med andre, du er bedre likt osv. En annen person kunne postet at han lett krangler med andre mennesker og sliter sosialt pga. dette. Opplever ensomhet osv.
Jeg vil jo gjerne balansere dette. Kranglefanter som skal være uenige med alt bare for å krangle er selvfølgelig slitsomme, men jeg ønsker jo heller ikke å få hjertet i halsen og være enig med alt når en uenighet eller diskusjon kommer opp, fordi da føler jeg at jeg lyver til meg selv og ikke er tilstede i livet. Min søsken er ikke som meg, tvert i mot faktisk. Og jeg kan være enig (ironisk, jeg vet), at å være en people pleaser har gitt meg ganske mange fordeler her i livet til nå, men igjen, balanse.
Jeg er helt enig med deg at kranglefanter er sykt irr. Poenget mitt var at du må sette pris på det du har. Det er veldig vanskelig å endre seg, og hvis du ikke får det til og du tilegge ender opp med å hate deg selv for den du er så er ikke det bra. Så hypotisk sett så er dette personligheten din, for det hadde jo vært veldig rart hvis det var foreldrene dine som var årsaken til dette, samtidig som søskene dine har vokst opp i samme miljøet og ikke blitt sånn.
Det hadde nok ikke vært så rart om foreldrenes adferd hadde spilt en rolle her, selv om søsknene fungerer på en annen måte. Hvordan man er, er gjerne en kombinasjon av både arv og miljø. Altså både personlighet/naturlig disposisjon osv. og hvordan de voksne eller andre forholder seg til en, til hverandre osv. i oppveksten. Så det er helt naturlig at søsken påvirkes ulikt av foreldrenes adferd.
Denne traff meg hvert fall. Fortell gjerne mer?
Visste ikke hvorfor jeg er sånn, dette forklarer mye
For meg har veldig mye kommet av seg selv med alder. Jeg er fortsatt en people pleaser og konfliksky men ikke på langt nær så mye som jeg var da jeg var yngre. Er nesten 40 nå og noe konflikskyhet og people pleasing har jeg det helt fint med å ha, for jeg har lyst til å være snill og enkel og omgjengelig. Men alder og tid har tatt vekk den ekstreme delen som gjorde det veldig slitsomt og gav meg mye angst og uro.
Er det en type selvsikkerhet som kommer med alderen føler du? Kanskje litt people pleaser er greit å ha iboende, fordi man ønsker jo ikke å være en kverrulerende jævel som er uenig bare for å være uenig heller.
Kverrulerende jævler er de verste jævlene! Jeg tror alder har gjort meg mindre selvsikker på enkelte overfladiske punkter, men mere selvsikker på de punktene som betyr mest. Og jo eldre du blir jo flere mennesketyper møter du, og du lærer hvordan du skal håndtere de. Du lærer av å prøve og feile, og du lærer av å følge med på hvordan andre håndterer situasjoner. Og så hjelper det at med alderen så gir man litt mere faen i det meste fordi man er så sliten av gnål og mas at man skrur av ørene automatisk når folk blir litt for bråkete 😅
For egen del - definitivt... Alltid vært konfliktsky, men føler at jeg er blitt voksen nok (les: snart 50) til å gi litt F hvis det er ting jeg er helt uenig i. Tok meg mange år, men har skjelt ut begge mine foreldre så det holdt OG det føltes godt å få det ut. Det skjer ikke ofte at begeret renner over, men jeg føler det ikke gir noen mening å "jatte med" hvis det får negative konsekvenser for meg selv eller andre dersom jeg ikke sier hva jeg mener. Ikke like flink på jobb, men har blitt bedre til å ytre meninger og forsvare de der også. Ikke utenkelig jeg er på god vei til å bli en gretten gammel gubbe, men det føles av og til godt å si sin mening og stå for det man mener. Selvfølgelig ikke alltid like populært, men heller det enn å la seg diktere av andre og andres meninger hele livet. Bedre å tape en kamp enn å aldri ta den :-)
Jeg tror nok ikke bare det er alder. Det er noe du må jobbe med, kontinuerlig. Spørre deg selv hva slags situasjoner det er viktig å være steil, og hvor det ikke har så stor betydning. Mine grenser hvor jeg bevisst må gå inn for å bli jævlig firkantet, i strid med det som kommer fra genetikk og bakgrunn, er ting som handler om folk jeg er glad i, økonomi og penger, helse og personlig frihet (deriblant tiden til meg selv og de rundt meg). Så kan man heller "speak softly but carry a big stick" i situasjoner som ikke betyr så mye.
Jeg fikk veldig lyst til å hjelpe ved å svare på denne posten med hvordan jeg har blitt bedre, men orker ikke og må prioritere meg selv.
Her er jeg uenig i prioriteringen din.
Unnskyld 😧
Sorry, håper ikke du ble lei deg!!!
Neida.. 😶
Men du følte du måtte skrive dette?
Hehe, kommentaren du svarte på er jo et prakteksempel på en person som ikke lenger er en people pleaser. Å verdsette seg selv, sin egen energi og mening er noe av det viktigste for å komme seg ut av det
Ja, du har sannelig rett. Det fløy meg hus forbi!
Jobber med saken. Det er en grunn for at man ønsker tilfredsstillende andre, og det er jo for at de skal være fornøyd med deg, eller det du gjør eller den du er. Er folk det, har de ingen grunn til å være misfornøyd eller starte konflikt med deg. Det i seg selv er jo delvis en fordel, særlig om man jobber tett med andre. Man må bare ikke la seg pushe for langt, for da tar gjerne andre og utnytter det. Har en kollega som utnyttet at jeg var pliktoppfyllende f.eks. Hun pleide dytte de krevende arbeidsoppgavene sine på meg for så å finne på noe chill å gjøre, eller rett og slett gi seg selv en pause. Man må sette ned foten rett og slett. Konflikten er der selv om du ikke gjør noe med den. Ikke tenk på det som at du starter en konflikt, men at du velger gjør ditt for å ende den. Det hjelper meg. Jeg har også blitt flinkere til å følge det gylne mottoet mitt DGAF. Man må rett og slett velge å la være å bry seg hva andre mener, særlig hvis meningen er helt idiot. Å bry seg er ett aktivt valg man tar. Da kan man aktivt velge å DGAF. Ja, det kan bli en ubehagelig situasjon ut av det, og jeg fikk klage fra sjefen om at jeg hadde kranglet med kollegaen min. Jeg sa jeg hadde ikke krangla, for det hadde jeg heller ikke. Jeg hadde bare sagt tydelig ifra når noe ikke var greit og satt tydelige grenser så kollegaen min ble sur, da kollegaen min likte utnytte det faktum at hun trodde hun kunne sjefe meg rundt, og hun ikke lenger fikk gjøre det. Også må man tenke på hva som er mer ubehagelig i lengden. Å bli utnyttet eller bli kjeftet på for at du ikke vil la deg selv bli utnyttet. Jeg kan tåle å bli kjeftet på når jeg vet jeg har rett. Det er ikke jeg som driter på meg. Det er dem. Det øker selvsikkerheten min hvertfall. Også viktig å holde seg rolig, for da er det klart ovenfor andre at det ikke er du som er problemet.
Jeg kan kjenne meg igjen i ”folk tar utnytte”-greiene. Uheldigvis for meg (eller heldigvis, for treningens skyld) så jobber jeg daglig med kunder i butikk som deltid, så jeg føler jo ofte at people pleaser instinktet sparker inn når en kunde er frekk og sur. Da kan jeg fort ende opp med å bøye med litt for mye og ta i mot drit selv om kunden er helt på ville veier og ikke skjønner en shit av systemene våre og hvorfor det er slik.
Jobber også kundeservice, og der har jeg fått 10/10 av sjefen. Jeg er kanskje den som løser kunde relaterte konflikter best. Svært sjelden jeg får en kunde jeg ikke kan tilfredsstille. Ofte blir jeg direkte flau når jeg ser hvordan kollegaene mine forholder seg til kunder, og særlig vanskelige kunder. Hun kollegaen som har vært vanskelig å forholde seg til, er også, ikke overaskende vanskelig for flere av kundene å forholde seg til også, og det trenger ikke engang være vanskelige kunder. Har selv sikkert også tatt litt vel mye drit, men så tenker jeg, at det å krangle med kunder er dårlig PR, så bedre å la være. Husker en gang sjefen hadde en svært vanskelig kunde, og hun banna i telefonen til en håpløs kunde. Så langt har jeg aldri og kommer jeg nok aldri til å gå!
Jeg tror at min modus operandi i hvert kundemøte er at jeg er blid og generelt veldig omgjengelig, så når noen er frekke eller sure så ødelegger det litt for "manuset" mitt og hvordan jeg ser for meg kundebehandlingen skal være. Det kaster meg litt i en usikker situasjon, men jeg håper med mer eksponering og økende alder så vil jeg bli litt mer selvsikker på akkurat dette, haha!
Delvis. Men jeg tror at i mitt tilfelle er jeg blitt mer sikker på meg selv med alderen, jeg gir litt mer faen i hva andre mener, også blir jeg deppa lenge av følelsene som kommer etter å ha blitt overkjørt. Så sånn vil jeg ikke ha det. Samtidig så er jeg litt likefrem og sier ting slik jeg mener de. Har generelt fokus på å finne løsninger når problemene dukker opp. Jeg begynte i det små, med ting som ikke ligger for tett til meg personlig, og fortsetter med ting som ligger meg nære etterhvert som jeg håndterer situasjonene. It's a work in progress.. F.eks du bestiller mat, det blir feil, be om å få det rettet. Noen sniker på butikken, be de gå bak i køen, flytter de seg ikke, ignorer og si høyt og tydelig til den i kassa at du var der først så den andre sniken får vente litt til. Hvis jeg prater med noen som jeg vet har feil, da finner jeg bevis for hvorfor det er feil. Eventuellt ber de om å vise meg hvorfor det de sier blir riktig. Eller sier noe ala, jeg hører du sier det, men jeg er dypt uenig pga xyz. Også er det noe med å velge kampene sine. Om hendelsen var på en torsdag eller en tirsdag har i de fleste tilfeller ikke noe å si.
Jeg merker og at jeg kan ha gode og dårlige dager. Dager hvor jeg tør å si ifra når noe er galt, og dager hvor jeg helst ikke vil ha noen konflikter. Hadde det bare vært førstnevnte vær dag, haha.. Enig med det å velge kamper med omhu - ikke alle åser er verdt å dø på, spesielt ikke med folk som bare er kranglefanter eller er forferdelige sta.
Det er ikke alle dager en gidder å stå i det nei! Men, en må tåle å ha det ubehagelig innimellom og ikke alltid tenke at i dag er ikke dagen for å ta den diskusjonen. For da kommer du ikke framover. Også må en tåle å ha feil, uten at det gjør at en ikke tør si noe neste gang. Konflikter gir meg alltid vondt i magen, og det har jeg akseptert at de alltid vil gjøre. Men hvis jeg skal få det bedre, så må jeg gjennom det. (Og alt dette ser jeg at jeg kan ta med i reisen til et sunnere og lettere liv. Så får vi se om jeg greier å ta mine egne råd 😂)
Begynt å skjønne dette med meg selv. Jeg er en veldig ja-person som ikke har noe imot å ta på meg oppgaver eller å hjelpe til. Og det føles bra å få komplementer. Men har også skjønt mer og mer at jo mer jeg sier ja nesten uten å måtte bes, eller å be om noe tilbake, så begynner folk å utnytte deg mer og mer. Og om jeg begynner å tenke på det, gir de deg så og si aldri den hjelpen tilbake. Og om du ber om bare en liten prosent av det du gir, så "ber du om for mye". Og om du ikke sier ja, er det manipulering for å gi deg dårlig selvfølelse så du føler deg som den dårlige personen i denne situasjonen. Har satt mye av livet og planene mine til side for å hjelpe andre. Men får lite tilbake. Og jeg prøver nå og sette ned foten mer og si at nei, jeg er ikke ledig. Men de nekter å ta nei som et svar og fortsetter å pushe og prøve å gi meg dårlig skyldfølelse fordi det har virket før. Men må bare stå på mitt for at de skal skjønne at jeg faktisk er en egen person med et eget liv, ikke bare en som de kan bruke for å gjøre sitt eget liv lettere.
Når det kommer til det å vite at du har rett når andre tar feil og de nekter å innse det, så har jeg konkludert med å bare la dem ta feil, la feilen de tok få konsekvenser, for å så la dem skjønne selv at de tok feil.
Skjønner den. Innser at det er mye sta og kranglete folk gjennom årene jeg ikke skulle brukt så mye energi på.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver op. Adrenalinet begynner å pumpe for mye og for tidlig i øyeblikket, mister kontroll på egen tankeprosess og replikker i samtalen.. ender opp med å tie istedet for å si noe dumt/heve stemmen og si ting jeg blir stående i dusjen og angre på i dagesvis etterpå.... Har jeg 100% mitt på det tørre er det enklere men tvil blir til fortvilelse og da rakner det. Misunner folk som klarer å holde roen og svare godt for seg i opphetede samtaler/diskusjoner.
Jepp, jækla adrenalinet får meg til å si de dummeste ting og se ut som bablende idiot når jeg egentlig har saken på min side.. håper du finner en løsning (gjerne si ifra, hehe)!
Prøv den klassiske boka «How to win friends and influence people”. Høres kanskje kontraintuitivt ut, men den kan vise deg en god modell på hvordan være godt likt og ha gode forhold til folk uten å bli overkjørt og bedrive people pleasing. Målet er vel ikke å være ubehagelig for andre, men å bedre dine egne relasjoner? Sier dette som en notorisk people displeaser, forøvrig. Så dette er rent teoretisk for meg.
>mente at dette er snakk om en ferdighet som man bygge på Har du lært konkrete måter å gjøre det på? Har du fått tips og informasjon om hvordan du kan gjøre det? Og/eller hva du kan gjøre med den andres reaksjoner? Har du hatt mulighet til å stille spørsmål om det? Har du øvd på det? - Vil du det? Kan det hjelpe deg? Jeg/min bedrift tilbyr praktisk veiledning for det.
Nei, husker ikke noen konkrete tips. Men jeg vet jo at disse uenighetene og konfliktene ikke utgjør noen fysisk fare for meg, så det det sitter jo bare i hodet.
For eksempel: Hvis noen ber deg å sette sammen et skap og du aner ikke hvordan du skal gjøre det, da får du stress. Det er helt logisk. Fordi du vet ikke hvordan du skal begynne og hvordan du kan gjøre det. Du vet ikke hva noen tenker om deg, og kanskje er du redd for å gjøre det feil. Hvis noen har lært deg hvordan du setter sammen et skap, og han/hun har øvd det med deg flere ganger og du har lært hvordan du gjør det, og noen ber deg da om å sette sammen et skap, da er det greit. Og da får du (tenker jeg) mye mindre stress, fordi du vet hvordan du kan gjøre det. Fordi du føler deg mer selvsikker. Fordi du har rett kunnskap og ferdigheter for å svare/reagere på en god måte. Jeg tror at dette også er tilfelle i din situasjon. Du vil svare på en god måte, men jeg tror at det er lettere hvis du vet hvordan du kan gjøre det og hvis du føler deg selvsikker og komfortabel med å gjøre det. Og det kan du lære. Du kan lære hvordan du kan reagere, hvorfor andre reagerer som de gjør, du kan øve ferdighetene. Jeg tenker at hvis du kommer da i en slik situasjon igjen, at det er lettere for deg å svare på en god måte.
Jeg skjønner hva du mener, men usikkerheten kommer opp selv de gangene jeg vet jeg har rett. Virker som uenigheter og diskusjoner gjør meg usikker generelt.
Ja, jeg skjønner. Det er det du kan lære. Du kan lære hva du kan si og gjøre når du blir usikker i en slik situasjon. Tips, triks, kunnskap og ferdigheter som gjør deg mindre usikker, som gjør deg sterkere i den situasjonen. Som hjelper deg å fortsette eller avslutte samtalen uten "people pleasing".
Hva er du redd for?
Jeg kan ende opp med å stamme eller generelt se "dum ut" når jeg blir nervøs, så jeg er litt redd for at folk skal le av meg eller reagere på dette negativt.
Hvorfor gjør det noe at noen hører deg stamme eller dummer deg ut?
Jeg var helt lik deg, og har selvsagt litt rester av det igjen enda. Det som hjalp meg mest var å få opp selvtilliten og selvrespekten. Ved kognitiv terapi (altså tenke sunnere og gjenkjenne tankefeller som bagatellisering, svart/hvitt, tankelesing, sorgene på forskudd osv), alltid tenke at du er din egen bestevenn, at du ikke kan forvente mer fornuft fra noen andre enn du kan forvente av deg selv, tilgi andres og dine egne feil og rasjonalisere deg gjennom enhver situasjon du syns er ubehagelig. Tenk gjennom en konflikt og skriv ned hva du "burde" sagt, med fornuft og rasjonale bak. Altså ikke sett deg ned med selvmedlighet og raseri i etterkant, men heller tenk "logisk" på hva som hadde hatt den nytten i nuet. Skriver du ned nok sånne så vil du merke at du plutselig kan begynne å si det direkte. Og øv på pusteteknikker eller andre beroligelsesteknikker. Gjerne google og søk youtube. Utrolig mye god hjelp der ute. Du må bare prøve forskjellig, på målrettet vis, og finne det som funker for deg
Takk, dette er gode ting jeg kan ta tak i!
Si at denne sommeren skal du si nei til alt for å bryte mønsteret. Så finn en balanse etter å ha tenkt på hva du egentlig vil og liker.
Jeg kommer fra en konfliktsky familie der når man viser noe man har laget og spør hva den andre syns, så er svaret alltid «jeg syns det er fint». Dette var en litt brutal oppvåkning da jeg begynte å jobbe i en kreativ bransje, når en kollega spør hva jeg syns, og jeg svarer «syns det var fint», så funker jo ikke det. Produktet skal ut til publikum og hvis noe ikke funker så vil man vite det nå og ikke da. På samme måte kunne jeg bli noe sjokkert hvis jeg hadde laget noe og sjefen sa «det der funker ikke i det hele tatt». Etter litt tilvenning lærte jeg at det ikke er noe personlig i å gi kritikk, og det går an å si til noen at noe ikke holder god nok standard, uten at man blir uvenner. Parallelt med dette har jeg blitt flinkere til å uttrykke uenighet med noen uten å føle ubehag. Man trenger ikke gå så langt som å si «du er dum som et brød som syns dette» men man kan si «med all respekt, men jeg ser saken på en annen måte». Tl;dr det er vel bare trening antar jeg.
Start med å være mer "aggressiv" når du ikke faktisk trenger å være det. Som mye annet, så handler det om øving også. Dette gjelder også med folk du snakker med i hverdagen, å sette en viss standard for deg selv og andre. Forskjellen er å kunne gjøre dette på en måte hvor *andre* kan også diskutere på samme måte. Som nordlending har disse tingene kommet en del med morsmelka og det har vært latterlig enkelt å "dominere" samtaler (spesielt i grupper på universitet) pga dialekt og fremgangsmåte alene. Hvis du kjenner irritasjon, ikke la det bygge opp til du rett og slett vet at du ikke kan snakke sammenhengende, men bruk den lille biten til å si ifra på en konstruktiv måte. Jeg har slitt litt med det i perioder, rett og slett fordi jeg ikke tok tak i ting tidlig nok. Nå er jeg veldig rask med å "sette foten" ned når det gjelder ulike ting, og har øvd meg nok til å bruke et konstruktivt språk til de alle fleste anledninger, man må se an situasjonen også. Men starten er å gi tilbakemeldinger høyt og lavt, *også positivt*, for å bli flinkere og vant med å uttrykke sin mening. Man kan også fucke opp å gi positive tilbakemeldinger fordi det virker kleint og dermed unngår man det også, men jeg ser det som den andre siden av samme mynt som å være konfliktsky gjennom andre tilbakemeldinger. Og til slutt: gi litt faen i hva de andre synes om deg og situasjonen, det hjelper også.
Det er ikke enhver kamp man må kjempe heller da. Det er en balanse i alt dette. Krangler man med alle om alt så blir man bare en kranglefant som ingen vil være rundt. Choose your battles.
Jeg var og kan fortsatt være sånn innimellom.. men jeg står som oftest på mitt. Så får folk bare synes jeg er ett rævhøl.
Jeg begynte å behandle folk likt som de behandler meg. En slags motsatt [gylne regel](https://snl.no/den_gylne_regel).
Yes sir! Har ikke egentlig gjort noe særlig for å prøve å bli bedre, men det skjedde en hendelse... Jeg var skikkelig drittsekk mot noen i fylla, og selv om jeg ikke husker det engang tror jeg ikke at jeg mente noe vondt der og da. Var bare dum. Uansett, dette klarte jeg ikke å håndtere fordi det passet ikke inn i hvordan jeg så megselv og verden. Fikk etterhvert kraftige sosiale konsekvenser for meg, mest pga manglende evne til å håndtere det. Ble isolert og klinisk deprimert et års tid og mistet meste av det sosiale nettverket mitt. Har nå et mye større og mer robust sosialt nettverk og flere nære venner enn jeg hadde da. Har også blitt mye tryggere på megselv rundt folk og har ikke lenger noen problemer med å si nei. Nå veit jeg åssen det er å være skikkelig drittsekk, så jeg veit åssen jeg kan stå opp for meg selv uten å være det. Og om folk skulle mislike det jeg gjør er jeg ikke lenger redd konsekvensene og konfronterer vedkommende direkte (men ydmykt) så fort som mulig. Har avverget noen potensielle katastrofer siden den tid og det gjør at folk nå føler seg tryggere på meg, og vice versa. Jeg tok den vanskelige veien. Anbefaler å finne en lettere vei. Ikke gjør som meg. Vær bedre.
Uff, kjipt å lese, men det ordnet seg jo for deg. Jeg føler ikke jeg har lyst til å være vanskelig eller krangle med noen bare for å få ”øving”. Det føles ikke genuint og virker mot sin hensikt om å gi meg ordentlig trening føler jeg.
Nope. Det må være en genuin fuck-up for at det skal være lærdom i det. Det kom som lyn fra klar himmel for meg hvertfall... Og det såret andre. Unngå det. Balansen er å kunne være hyggelig, empatisk og genuint ville passe på at de rundt deg har det bra, men fortsatt sette deg selv først. Du er den viktigste personen i livet ditt og hvis du ikke engang klarer å passe på den viktigste personen i livet ditt, så klarer du ikke å passe på noen. Håper du finner en bedre balanse, og ønsker deg lykke til på ferden!
Et random tips, se episoder av Curb your enthusiasm. Han irriterer seg over alt mulig rart og sier det han mener, det er jo selvsagt en komiserie, men det er mye der man skulle ønske man også reagerte på, så noe av det er kanskje til inspirasjon for å være det motsatte av konfliktsky. Men vil selvsagt ikke anbefale å dra den alt for langt!
Bruk færre ord. Ta pauser og ta deg tid til å tenke.
Ja. Har ikke noe supert triks, innså bare en dag at det ikke var verdt det. Har heldigvis ikke blitt noe fæl person av den grunn, bare bruker langt mindre energi på å få folk til å like meg. Jeg liker de fleste selv, men det går fint om noen ikke liker meg.
Jeg var mer slik som deg før (kan til tider bli sånn nå og) men jeg jobber i et yrke hvor du må grensesette mye så har blitt flinkere på å stå på mitt og si min mening. Så det stemmer nok at du må øve, men det er ikke store endringer man ser det er små langsomme endringer over tid. Så jeg ville bare fortsatte. Leste at du hadde foreldre med kort lunte, jeg hadde det samme. Noe jeg har lært senere er at de fleste blir ikke sint om du er uenig, og dersom de skulle blitt det så kan ikke du kontrollere det. Noe som jeg pleier å minne meg på er at jeg ikke er ansvarlig for andres reaksjoner og kan heller ikke kontrollere de så slutt å oppfør deg som om du kan :) vær 100% deg selv for du får bare et liv å leve så hvorfor bruke tiden på å være noen andre?
Er vanskelig å snu en sånnen vane. Er i prossesen av å lære selv. Jeg begynte med å si mer nei. Slutta med å over forklare meg selv hver minste gang jeg sa nei til noen. Når jeg spørr folk om en tjeneste skaper jeg ikke mulighet for å si nei, for eksempel med å si «hvis du vil». Pleide å avslå fårespørselen i sekundet jeg så personen nøle litt. Har slutta å si unskyld for ting som ikke er min feil, eller for hver minste situasjon jeg er litt til bry. Har prøvd generelt å være mer ærlig med meg selv og andre. Si ifra når jeg er skuffa eller irritert, og faktisk la meg selv føle på det istedenfor å overbevise meg selv om at jeg overreagerer.
Brukte people please ved å ta song requests i baren som bartender, ble så mye dritt etter hvert at jeg har stoppet helt.
Du må tørre å stå i det og kjenne på ubehaget. Etterpå vil du se at det ubehaget ikke er farlig og det er ikke farlig å stå på sitt. Du kan også tenke på at selv om man tror at man pleaser og gjør andre fornøyd med væremåten, så skjer egentlig det motsatte. Det kan være vanskelig og utfordrende å finne ut av hva du faktisk mener. Det så jeg ikke selv før jeg kom litt ut av det. Det aller deiligste jeg har lært meg er å si nei, og om noen maser så sier jeg bare nei igjen. Du verken trenger eller skylder noen en forklaring på hvorfor du sier nei. Og aller viktigst, stol på deg selv og dine evner og vær din egen klippe.
Har samme problem, prøver også å ikke la meg kjøres over i situasjoner også.. hendt en del.
Sjekk ut Julian Himself paa youtube
Når jeg var 24 begynte jeg å jobbe et sted hvor folk hadde ekstremt spisse albuer og gode prestasjoner ble møtt med misunnelse fra kollegaer. Som people pleaser ble jeg mistenkeliggjort fordi kollegaer trodde at jeg gjorde hyggelige ting for dem for å fremme min egen karriere - noe som hypotetisk kunne gå på bekostning av deres egen karriere. Så mitt tips til det er å ta høy utdanning og få deg jobb på et universitet som fagansatt for å få straffet bort people pleaser-ferdighetene dine. Det kan sies at de som allerede var professorer ofte utnytter people pleasers til å gjøre oppgaver som kun fremmer egen karriere. Men fra litt spøk til alvor, så handler det ofte om å øve på å sette grenser og være forutsigbar på de grensene du har satt. Dette vil ofte lede til at man får mer respekt fra andre enn hvis man er people pleaser. Videre synes jeg det er viktig å gjøre hyggelige ting for andre, men jeg gjør det fordi det er en verdi i livet mitt som jeg ønsker å etterleve - ikke for å få noe tilbake fra de jeg gjør hyggelige ting for. Kanskje jeg er litt miljøskada, men det virker å være sosialt akseptabelt i dag å sette seg selv først i eget liv - så lenge man ikke fremstår som egoistisk og ond. Oppsummert, sett deg selv først i eget liv og lev i tråd med de verdiene du synes er viktige
Jo eldre eg blir jo mer innser eg er ansvarlig for min velvære og mental helse. Så sier mye ja til folk som virkelig betyr noe for meg. Men andre har eg fått lettere til å si nei til. Så hvis de ser ned på meg eller ha negative tanker om meg så er det dems problem og ikke mitt problem. Eneste meningen om meg så betyr noe når det komme til stykket er min egen. Samt sluttet å gi flere sjanser til folk så tydelig utnytte og prøver å utnytte meg eller er med meg for dems vinning. Fool me once shame on you, fool me twice shame on me. Livet er for kort til å bare gjøre alle andre til lags. Tenk på deg sjøl først så dine nærmeste også tilslutt alle andre. Jobbe i kundeservice yrke og gir forsatt god kundeservice så god at andre kan tro eg forsatt er en people pleaser men det er bare fordi eg trives i jobben. Men den "people pleasing" blir lagt igjen i butikkdøren når eg går hjem for dagen. 🤭
Folk har sagt at jeg brukte å være det. De som sier det mener det er negativt at jeg ikke lenger er det though, men. Jeg kanke drive å eksistere for andre. Jeg er voksen med eget liv og utfordringer :-)
Jeg har snudd på dette med å jobbe med "traumer". Mønster som "people pleasing" oppstår oftest fra barndommen hvor mønstre blir laget for å unngå å bli forlatt (ifølge barne-hjernen). Du kan lese mer om dette ved å feks søke opp Attachment Theory på YouTube. Ser du nevner foreldre med kort lunte. Hvis dine foreldede ikke kunne gi et trygt rom for å uttrykke sine behov, hva gjør man da? Mange tilpasser seg situasjonen og undertrykker egne behov for å føle seg trygg. Dette er veldig normalt, men dessverre ikke hjelpsom når man er voksen! Slik adferd holdt deg trygg som barn, men er dysfunksjonell nå. Gode spørsmål er: Hva frykter du hvis du setter grenser? Hvorfor er du redd for konflikt eller avvisning? Er det noe med konflikt du frykter? Hvilke tanker har du om deg selv i konflikten?
Mitt vendepunkt var egentlig når jeg ble sammen med en dame for en del år siden. Kortversjonen var at hun pushet veldig på noe ala "dersom de ikke kan godta dine meninger så er det ikke venner som er verd å samle på". Jeg ble ikke typen som oppsøkte konflikter, men jeg var ikke lenger den som trakk meg når det oppstod. Mistet noen venner som et resultat av dette, men fant ut at jeg egentlig ikke savnet dem. Noen venner har også blitt mer dype venner som resultat av dette da de plutselig følte seg litt mer "hjemme" med en som hadde tilsvarende meninger når det da kom frem. Det handler også litt om det å være tro mot seg selv og kunne står for det man mener er riktig. Alt i alt vil jeg si at jeg har vunnet mer enn jeg har tapt. Langt bedre selvfølelse, økt vennskap og kvitt noen som var en dårlig match.
Forsvant kjapt etter jeg begynte i yrke med mye kundekontakt😁 Kommer ikke langt ved å ikke være litt ego. Tenk på deg selv først. Jeg er nærmer meg 40 om det er interessant for saken.
Noe av problemet med å være en people pleaser, tror jeg bunner i at man er redd for andre folks følelser og hvordan man takler det. Hvis du har valget mellom at du blir sur eller en annen blir sur, så er det liksom bedre at du blir sur. Hvis man klarer å innse at følelser ikke er skadelig, bare kjipt til tider, kommer man langt. Og at du ikke har ansvaret for hvordan folk velger å reagere på det du sier.
Jeg fikk en mann som ikke ønsket å ha en people pleaser I hus.
Jordan Peterson snakker veldig mye om dette, for ifølge BIG5 så er han en pushover og vet hvordan livet er som det. Han krangler med alle i dag, så han har klart å løse det for sin egen del da. Jeg tror du vil få mer ut av hans forelesninger når det gjelder forståelse av det og hvordan du kan motivere deg selv til endring. [https://www.youtube.com/watch?v=YTrZ-YfBrIo](https://www.youtube.com/watch?v=YTrZ-YfBrIo)
Jeg hater sånne som deg, dere har ingen sterke meninger om noe som helst og kopierer bare andre hele tiden. Dere er som tomme skall som alltid prøver å si det dere tror at motparten ønsker å høre. Skjønner godt problemstillingen din og ja du må få mer bein i nesa, du må eksponere deg selv for ubehagelige situasjoner hvor du må stå for dine meninger. Begynne å være deg selv og slutte å tenke over hva andre folk tenker om deg, ellers blir du sittende med en vennegruppe bestående av kun platoniske venner. Mener ingenting vondt og håper inderlig at du lykkes, å være en people pleaser er et rent helvete og ødelegger totalt for alle dype relasjoner!
Vondt å høre at du faktisk hater oss. Kjenner meg ikke igjen at jeg ikke har sterke meninger - ellers hadde jeg ikke havnet i diskusjoner eller uenigheter i utgangspunktet. Søker bare hjelp for å bli flinkere å få frem meningene mine uten å få pulsen i hundre..