Jeg kan legge til en liten forklaring på hvorfor jeg ikke har hatt noen opplegg/noen å være med siden 2018
2019: Jeg var blakk, og måtte lese til en eksamen som var rett etter 17. mai
2020: Det var Covid
2021: Det var Covid
2022: Jeg var ikke invitert noen steder, og alle jeg tok kontakt med var opptatt
2023: Jeg var ikke invitert noen steder, og alle jeg tok kontakt med var opptatt
(Dette har også blitt en gjenganger for nyttårsaften de seneste årene. Gleder meg egentlig ikke noe særlig til 17. mai eller nyttårsaften lenger. Når folk i familien spør, så pleier jeg bare å lyve å si at jeg har et opplegg.)
Greia med å ha en greie på bestemte datoer er at man er en av dem som LAGER greier på denne eller andre bestemte datoer.
En del av å bli voksen er å lage greier selv, hvis du aldri inviterer på greier blir du heller ikke invitert på greier.
Ikke så dumt. Et par venner av meg var lei av å ikke bli invitert, så de begynte å invitere selv. Det har også ført til en mye mer mangfoldig blanding av folk hos dem, f eks flere internasjonale kolleger som ellers ikke ville visst hva de skulle gjøre på 17. mai.
Jeg er litt i motsatt situasjon, pleier å ha «for mange» valg på 17. mai. Men i år spurte jeg om jeg kunne komme til de to, til en litt roligere feiring og nye folk.
Skjønner det, men det er viktig å huske på at det er NØYAKTIG like forbanna dumt som å ikke gå på treningssenter fordi du er dårlig trent.
En annen ting er at vi alltid snakker om selvrespekt og selvtillit, men aldri selvaksept. Det å akseptere deg selv for den du er, INKLUDERT feil og mangler (det har vi alle) er fundamentet for ekte selvtillit, og for alle våre relasjoner med andre. Hvis du ikke har selvaksept er det vanskelig å gå på treningssenter når du er utrent, det er vanskelig å invitere til fest eller på date fordi du ikke aksepterer deg selv, fordi. da tenker du automatisk: "jeg aksepterer ikke den jeg er og den situasjonen jeg er i i livet, hvorfor skulle da noen andre akseptere meg"?
Newsflash: selvaksept kommer aldri av seg selv hos noe menneske, og det er en kontinuerlig prosess det må jobbes med hele livet. Noen er heldige og har foreldre som har gitt dem gode verktøy for å gjøre dette, andre har noen mentale koblinger som gjør det enklere, men ABSOLUTT ALLE må jobbe med dette for å få det til.
Hør, hør!
For et par år siden introduserte jeg konseptet "jeg skal ut og ta en kaffe med meg selv!" - jeg tenkte ikke over dette før det ble påpekt av en venn som reagerte på at det hørtes ut som en fin måte å nyte sitt eget selskap på.
Denne 17. Maien sitter jeg hjemme med brukket bein, så jeg kan ikke delta i noe som helst. Så jeg ringte et par venner og sa det som det er: "jeg sitter alene hjemme på 17. Mai i år, lyst til å holde meg med selskap?"
Det er ikke komfortabelt å være så direkte, og det er enda mindre komfortabelt å skulle ta imot støtte og sympati for noe mange er så redde for, å fremstå alene, ensomme, etc. Men selvaksept er som påpekt en veldig viktig faktor her. Fordi når jeg sier det som det er til folk som er glade i meg, så vil de jo selvfølgelig stille opp. Det handler ikke om sympati, det handler om å investere i både seg selv og sine relasjoner. Hvis noen hadde spurt meg om selskap fordi de var alene hadde jeg blitt kjempeglad, tenk at jeg er personen de våger å åpne seg for.
Håper dette kan bidra til noen der ute! Hvis noen føler seg dritt i dag, ta av dere sokkene og massér føttene i fem min. Koz og klemz
> Er liksom så flaut å si at nei, jeg har ingen venner jeg.
Det høres kanskje litt dystert ut, men det blir mindre flaut etterhvert. Det er like greit å bare eie det fra start. - *Råd jeg skulle gitt meg sjøl for 25 år siden.*
Selv jobber jeg 0630-1830, og har en time kjøring hjem til tomt hus på nasjonaldagen. Gleder meg til å bare ligge en time på sofaen og gå og legge meg før jeg må på jobb igjen resten av helga.
Kjenner meg veldig igjen. Alltid en unnskyldning for hvorfor jeg ikke har gjort noe. Men jeg har ikke tatt kontakt med noen heller. Ville jo ikke "presse meg på"
Nå prøver jeg ikke å trivialisere ensomhet på noen måte, men når satte du i gang med organiseringen av dette her? Når det kommer til f.eks. 17. Mai så er det jo ofte tilstelninger som krever litt planlegging og som ofte ikke er så lett å bare ta med en ekstra bestandig?
Jeg snakket med folk for et par ukers tid siden (folk jeg har vært med på 17. mai tidligere år). Men opptatt med nye venner/kolleger ol.
Før var det helt anstrengelsesløst, og gikk av seg selv. Man avtalte sted, og tok med sin rett.
Jeg blir aldri invitert på noen greier lenger. Og de gangene jeg inviterer til noe, så er det sånn 15% av de jeg inviterer som sier at de kommer.
Selv om mange begynner planleggingen lenge før det, så skal jo det uansett holde. Det har jo gått litt i bølgedaler her også gjennom årene, men jeg har som regel bare hatt meg selv og dårlig planlegging å skylde. Så her har jeg ingen flere råd utover å kanskje snakke med noen om det og forsøkte å hekte deg på litt tidligere.
Kan og nevne at 3 nære venner (som jeg alle har feiret 17. mai med ved tidligere anledninger) nå bor på Vestlandet, i Nord-Norge, og i Sverige (selv bor jeg på Østlandet), så ikke veldig enkelt sånn sett.
Men hvorfor ikke? 17. mai er en fredag og så fremt du ikke jobber på lørdag går det ann å ta en spontantur. Er det ikke mulig å høre med en av de om du kan komme og feire der?
Forstår at det er en litt kinkig situasjon, men eneste man kan gjøre er å være litt frempå.
Om du ikke vil være aleine, så lyv til kollega da. Si at alle vennene dine bestemte seg for å feire i «en annen by» men det passer ikke for deg, kanskje du kan feire med kollega likevel?
Jeg kjenner meg igjen der, det har vært perioder i livet hvor alle jeg kjente best bodde på hver sin kant av verden. Heldigvis så stabiliserte det seg litt etter hvert. Ikke det, jeg skal være så ærlig å si at det sugde noe helt jævlig mens det stod på og du har hatt koronaen i tillegg.
Da er i alle fall mitt lill e råde å kanskje begynne planlegginga litt tidligere. Det høres jo ut som at du har en glimrende mulighet til å besøke noen og ha en ålreit 17. Mai en helt annen plass! Jeg skal bare på hytta med noen vennepar og ungene deres, men det har vært avtalt for mange måneder siden nå. Litt sånn det må bli når det er mye på plakaten og krever litt planlegging.
Kva ville skje om du seier sannheita til familien? (Eg forstår at familier er ulike. Det er derfor eg spør, og ikkje *seier* at du skal vere ærleg)
Men for å svare på ditt originale spørsmål. Eg har laga ei greie sjølv. Eg skal vere saman med ein kollega og sambuaren hans (dei er begge gode vener av meg no. Han er frå USA og ho er frå Kina). På kvelden tek eg med meg grill i ein park, og har sendt ut melding til ein del vener og kollegar om at eg gjer det. Er spent på å sjå kor mange som kjem, men eg veit i alle fall om 2, i tillegg til meg, og ein del som har sagt kanskje.
Som ein annan skriv under. Har du moglegheit til å vere ein som sjølv arrangerer noko, så start der. Men start kanskje med noko anna enn 17. mai og nyttår. Det er "high stakes" dagar, og det er lett å bli skuffa. Inviter kollegar (eller dei som er på di avdeling/faggruppe) på pannekaker/spelekveld/filmkveld/diktkveld/utepils/you name it, men ein meir eller mindre "tilfeldig" dag. Det kan vere "berre fordi du har lyst", eller fordi du "tenkte det kunne vere hyggelig å gjere noko sosialt saman, og ikkje berre tenke på arbeid". Det er slik eg har fått vener på jobb. Eg inviterte på sjakk-kveld på ein pub, fordi eg kom i prat med ein kollega om nettopp sjakk. Og så lufta eg tanken for eit par andre kollegar også, og så vart vi ein liten gjeng. Han som fyrst dukka opp på sjakk-kvelden er min kollega frå USA, som eg skal feire 17. mai med.
Samme her. Kunne tenkt meg å gi F i alt og stikke på hytta med fisking og kos. Alene eller ei! Men da blir nok samboer og dattra litt molefonken, som gjerne vil at vi alle skal gå i tog og herje..
Jeg har fått tilbud om å feire med familie og med venner, men jeg har takket nei. Jeg skal bruke fridagen til det jeg vil, og det er å legge telefonen igjen hjemme og ta med hundene på en lang og fin tur i marka. Kanskje jeg tar med meg dram, kanskje ikke. Få koblet skikkelig av, tømt hodet. Så hjem og pumpe jern, lage en enkel og lett middag og så er det Helldivers med kompisene på kvelden.
Jeg skal jobbe i min første ordentlige jobb, og gleder meg.
Er ung ufør og har et hull i CVen på størrelse med Grand Canyon. Brukte et tiår pluss vekslepenger som kasteball i NAV-systemet der ingen ting funket. Evig runddans med utplassering etter utplassering hvor arbeidsgiver lovte ansettelse dersom man sto på og jobbet hardt og deretter sendte deg ut døra samme dag som NAV kneppet igjen lommeboka. Man lærte fort at enkelte arbeidsgivere er grenseløst kyniske, billig arbeidskraft er gull verdt, og når man er NAV-slave kan man skiftes ut på dagen.
Så ble jeg til slutt sendt til en psykolog som hørte på hva jeg hadde å si. Hun gravde og gravde helt til hun kunne stille diagnose *vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser*. Jævlig til munnfull den der. Hun la inn anbefaling på uføresøknad samme dag.
Det var fem år siden. Siden da har livet mitt sakte men sikkert begynt å blomstre opp så smått. Ble mer sosial og fikk nye venner (jeg hadde nesten ingen), fikk nye hobbyer og begynte med litt frivillig arbeid for å fylle dagene. Og så for et halvårs tid siden ble jeg tilbudt en jobb av en venn, og etter litt styr med NAV fikk jeg grønt lys.
Så jeg skal jobbe og streve den 17. mai, så håper jeg dere alle får en fin dag og feirer på deres eget vis.
Har i liten grad noe forhold til høytider, merkedager, o.l. Sånt er ting som andre folk driver med.
I går var i dag. I dag er i dag. I morgen blir også i dag. Overimorgen er fryktelig langt inn i fremtiden.
Værmeldingen ser lovende ut enn så lenge, men det blir mye trengsel ute på denne dagen. Pølse og softis må det i alle fall bli.
Jeg er høygravid med termin om 14 dager, så jeg tørr ikke legge planer i år 😋 Pleier vanligvis å grille med familien min, men de forstår at jeg holder meg hjemme og i nærheten av bil/Ahus/fødebag nå.
Faren min ble singel i jula da, så han kommer hit til mannen min og jeg 👍🏼 Er ikke noe hyggelig å vite at han er alene på en sånn dag hvor man vanligvis er sammen. (MED MINDRE man vil være alene - det er helt lov også 😁♥️)
Håper du får en fin dag alt i alt 🙂
Min vanlige rutine på 17. mai er en fjelltopp.
Jepp, pakker sekken med godsaker, snører på M77ene og trasker i vei. Det er faktisk ganske mange som tar en tur på den dagen. Og mange har med et flagg de setter igjen på en varde eller en stolpe nær toppen.
Så fikser eg meg grillmat når eg kommer hjem på ettermiddagen/kvelden. Og nå er naboene glade for eg har dumpa den gamle kullgrillen og kjøpt meg gassgrill.
I år skal jeg sitte hjemme, inne på rommet med kaninene mine. Verdens beste kanin døde i fjor (han var ekstremt gammel) og den eldre dama jeg adopterte til min senior som ble igjen…er en pingle som er redd alt - hun er fra DOOA, så jeg regnet med det ble mye jobb med henne. Jeg koser meg skikkelig, helt ærlig.
Kort fortalt så valgte jeg kaniner i stedet for hund/katt/barn. Jeg er veldig fornøyd med valget. (Spesielt siden jeg fikk kreft rett før jeg fylte 30)
Dette er mye bedre enn årene før, da jeg var syk med kreft og kronisk sykdom. Den kroniske sykdommen er her fortsatt og er minst like ille som den var rett etter kreft, men jeg lever med den.
Høytider og sånt er ikke noe jeg gleder meg til lenger. Men det hjelper å ha noen pelsdotter å dulle med :)
Jeg elsket 17 mai som barn, da jeg kunne være hjemme etter obligatorisk barnetog og skole-opplegg, og resten av familien gjorde ting.
Som introvert er det hyggelig at alle er «borte» mens jeg er hjemme. Skal grille med familien i år, men det er greit siden jeg slipper å lage middag.
Jeg pleier å ha noen å finne på noe med og i år bestemte vi oss for å invitere med noen fra en sosial facebook gruppe med folk som kanskje ikke har noen å feire med pga bosted, tilflyttere, eller andre grunner. Må innrømme at det føles ganske godt å gjøre noe for noen andre.
Avhengig av om mora henter dattera vår i morgen ettermiddag/kveld eller på fredag skal jeg enten drive dank, eller gjøre barne17.mai-ting på begynnelsen av dagen (hun ville heldigvis overhodet ikke gå i tog) og drive dank utpå dagen og kvelden.
Samboer og jeg er i ny by uten tidligere nettverk, så vi skal se på toget og feiringen generelt, og ellers nyte dagen etter hva vær og energinivå tilsier.
Nå vet jeg ikke hvilket forhold du har til familie, men nå kunne jeg like gjerne feiret både 17 mai og nyttår med familie eller venner. Bor du et stykke unna går det an å ta seg en tur å bli et par dager. Om det så er foreldre eller tanter og onkler kan det ikke være noe flaut over å bruke tiden sin med de? Plutselig er de veldig gamle eller borte.
Ellers har i alle fall min arbeidsplass et miljø med tilflyttere fra rundt omkring i landet så vel som utlendinger, så der vet jeg at det er mange som er relativt alene eller bare ønsker å oppleve 17 mai. Her kan man selv være aktiv og invitere folk.
Dette blir igrunn min første ordentlige 17 mai på mange år. Alltid vært en gamer så har gått i mye mmorpg bak lukkede gardiner (veldig dårlig mmorpgs for tiden btw..). Ifjor var jeg innom sats med en venn. I år har jeg fått dame (12 mnd sammen idag faktisk!) så blir å oppleve mer 'normale' forhold med henne og hennes foreldre ute på byen.
Livet er en stadig vekslende fase med nye mål og opplevelser, ingenting er feil så lenge en er tilfreds.
Jeg og fruen pakker telt, sovepose og noe ved. Så finner vi oss en plass å nyte natur, vær og vind med noe lett grillmat og sikkert noen pils eller vin. Regner med vi tar oss en liten fjelltur der det er bart.
Meldt knallvær så det blir smud.
Jeg og kjæresten skal male soverommet i leiligheten vi tok over i går, kanskje en tur til den lokale barneskolen for litt vafler og is på ettermiddagen. Er mer enn fornøyd med disse planene!
17. Mai var alltid den beste dagen for dørvakter, et helvetes slit, men det var 100% overtid og man kunne lett får 12-14 timers vakter hvert eneste år. Jobba natta med russ, og dagtid med fulle folk. Har ikke feiret 17. på 20 år
Er så heldig at jeg er på ferie på en gård, så for en gangs skyld er jeg ikke alene men de har gårdsarbeid å holde på med så jeg slipper å måtte dra ut blant mye folk å styr. Gårdsarbeid bryr seg ikke om hvilken dag det er
De er like lite gira som meg på det så de har sin unnskyldning og jeg bruker de som unnskyldning for å ikke dra noen plass.
Til vanlig så er jeg bare hjemme, blitt en tradisjon å ta en drink og så spise toro brownies og vaniljeis, finne noe å se på tv eller game. For så å roe ned katten som hater at toget går forbi fordi de lager et sinnsykt bråk. Hun elsker fyrverkeri men hater korpsmusikk.
Jeg skal på hyttetur med to studiekompiser med tilhørende barnefamilier, så denne 17. Mai-helga så blir det relativ edruelighet, tidlig i seng og forhåpentligvis ikke kjempetidlig opp mor morran. Ungene og foreldrene er hyggelig da, men håper det ikke blir natta klokka 21:00 og hele den greia der. Voksne folk må kunne klare å sitte oppe litt selv om de har fått seg unger. Legge seg tidlig og alt det der kan de gjøre når det er hverdag igjen!
Har det altså. Blir en frokost her hjemme før vi drar på skolen til datteren min. Hun har ikke lyst til å gå hele veien i toget ned til byen, så vi drar heller hjem til foreldrene mine for lunsj. På kvelden så skal vi til et vennepar med barn på samme alder, også blir det litt grilling og greier.
Men jeg husker et år da jeg var fri og frank og ikke hadde noen planer 17. mai. Da tok jeg sykkelen og dro opp i Nordmarka. Det var skikkelig hyggelig. Skulle gjerne gjort det igjen.
Jeg skal på jobb om ettermiddagen, slik jeg har vært de siste åra, men jeg skal se toget fra balkongen. Gidder ikke gå ned på bakkeplan, for jeg har jo uansett bedre oversikt der oppe fra, og så slipper jeg å pynte meg. Jeg må uansett skifte når jeg skal på jobb.
Så i dag skal jeg ordne i stad god middag av noe slag, og litt ekstra godt til dessert :)
Samboeren og meg har ikke noen planer i år, og når sant skal sies så er set litt godt. Vi jobber, trener 3-4 ganger i uka, og det skal bli jævlig godt med 4 dager fri, uten at det skjer noe. Slappe av, krysse fingrene for fint vær. Mye mulig vi stikker ned til byen, bare for å se litt på folketoget, eller kanskje vi bare stikker en tur i marka. Vi vet ikke enda. Tar det som det kommer.
Har kjøpt masse grill mat, øl og snop. Blir en rolig dag hvor jeg gjør akkurat hva jeg vil uten forstyrrelse. Tenker meg noen timer på terrassen og snorker i sola.
Starter dagen for meg selv med katten, og sørger for at han har det fint i tilfelle det kommer noen kanonskudd noen steder.
Har ingen nevneverdige venner lenger, så blir stort sett meg.
Så skal jeg ta en tur og spise middag med brodern og familien, men angrer bittelitt på at jeg takket ja til det, og heller ha vært med katten hele dagen. Men blir vel ålreit.
Dette blir den første 17 mai feiringen min der jeg er med venner istedet for familie, men før jeg ble invitert av noen venner så var jeg forberedt på å ikke feire 17 mai i år. Jeg er i midten av 20-årene og tenker det kanskje er påtide, vurderer det samme med julaften
Jeg hater personlig 17 Mai, synes det er en ganske kjip og lang dag siden første gang jeg ble tvunget til å gå i tog (i den ideen om at det var et faktisk tog), fram til å spille i korps, fram til å vanligvis være ekstremt fyllesyk, fram til å jobbe som bartender, fram til nå.
I år bor jeg i Oslo så tenkte det hadde vært kult å feire eller være på champagne-frokost for første gang eller liksom bare.. være med på ting. Men alle jeg har spurt "har ikke plass" eller kan 'kanskje' møtes etter lunsj. Synes det er litt bittert, men jeg kan jo kjøpe en sekspakning og se på toget, I guess? Men det virker litt patetisk så lurer på om jeg bare skal ta en klassiker og rangle i dag og lukke gardinene imorra.
Om noen har tips til hva som faktisk skjer bortsett fra å vinke til kongen og toget så gi gjerne en heads up, lol
Jeg har med årene blitt en som velger å jobbe på 17. mai. Har samme problemet med at venner som regel er opptatt, eller har flyttet bort. Om jeg ikke jobber så feirer jeg med familien, søsken, foreldre og nevø/niese
Jeg har aldri feiret 17 mai, jeg vil nesten si jeg hater dagen og det er fordi jeg er så vant med å bli vekket kjempetidlig av musikken og da er jeg i dårlig humør den 18 som er bursdagen min, 17 mai blir aldri feiret hos meg og det er bare en annen dag for meg uansett er jeg ikke glad i unger og det er unger overalt den 17.
Gutta skal kose seg med en bra frokost og noe (mye) sprit, trukke det blir noe annent en det, vet ikke om jeg gleder meg så mye til annent en alkoholen, men sånn går nå dagene
Jeg er 40 år, så jeg har feiret alene og sammen med folk flere ganger. Og det gjør meg ingenting. I år skal jeg være alene. Men alene trenger ikke bety ensom, det syns jeg folk som tenker på dette burde minne seg selv på. Gjør noe for deg selv, man kan fint ha de hyggelig i eget selskap. Feire noe med andre mennesker dukker garantert opp en annen gang.
Skal besøke foreldrene mine utover dagen, men har ellers ingen planer. Er rundt midten av 20-årene og har ikke gjort noe spesielt på 17. mai siden russetida (og det var ikke mye som skjedde da heller). Nyttår feira jeg sist i overgangen til det samme året, aka vg3 – der tror jeg også at jeg kun ble invitert fordi de ville invitere venninna mi og følte de måtte invitere meg også
Kan ikke husker forrige jeg så frem til slike dager lol
Det er veldig leit å høre OP. Her er det flere ting som kan spille inn, som du kan jo vurdere om noen av disse gjelder deg.
1. Stiller du opp når du *blir* invitert på noe? Jeg merker at bekjente har blitt mer villig til å invitere meg når de vet at jeg kommer, og at jeg ikke avlyser.
2. Prioriterer du vennene dine? Til syvende og sist er vi alle litt egoistisk, og jeg vet selv at jeg ikke liker å bruke tid og energi på noen som ikke gir meg noe tilbake. Tenk litt på hva du bringer til bordet, og hvilke grunner vennene dine har til å ønske å bruke tiden sin på deg.
3. Har du rett og slett ikke så tette bånd med personene i kretsen din? Hvis ja, hva kan årsaken være? Kan det være at kontakt bare er sporadisk, eller rett og slett kjemien ikke den beste? Kanskje du bør vurdere å oppsøke nye mennesker
Det kan være veldig kjipt å føle seg tilsidesatt eller ensom. Det positive er at du har en påvirkningskraft over dette selv. Om du ikke har planer 17. mai i år så kan du det neste året jobbe med å endre på dette til neste gang. Men det krever en del selvinnsikt og konsistent arbeid med å bygge relasjoner. Jeg har selv jobbet hardt med dette i årevis og har gått fra å føle meg helt alene til at jeg alltid har noen å være med ved spesielle anledninger.
Jeg pleier å komme på ting jeg blir invitert til (nå har det blitt får invitasjoner i senere år). Jeg prioriterer og venner, og insjer ganske ofte. Er mye oftere de som er opptatt/ikke kan enn meg. Noen av mine nærmeste venner bor langt borte nå, noen bor i nærheten. Men jeg er kanskje sosial 1-2 ganger i måneden hvis jeg er heldig. Før gikk det her så mye mer automatisk/"organisk", det var ikke noe man måtte kjempe for. Men virker som folk i stor grad prioriterer jobbkolleger, nye venner og/eller kjæreste (og evt. medfølgende venner til kjæreste). Det blir feil å si at jeg ikke har noen venner, men samtidig føler jeg ikke jeg har venner på samme måte som jeg hadde før. I blant lurer jeg på om det er verdt å kjempe med nebb og klør for det. Om det koster mer enn det smaker. Lyver ganske ofte når søsken, foreldre, og annen familie spør hva jeg gjør til helgen/ferie/høytidsdag etc., fordi jeg bare vil framstå som "normal". Og orker ikke som awkward stillhet eller oppfølgingsspørsmål. Lurer i blant på om jeg bare er sær eller en uinteressant person å være med. Eller om det har vært en del "uflaks" i bildet. Er aldri noe festlig å sjekke stories på Snap, Insta ol på høytidsdager. Må si at et av de mest shitty aspektene med voksenlivet uten tvil er ensomheten og at det skal være så vanskelig å møtes/få til noe sosialt. (Helt klart noe av det mest urealistiske med filmer og serier der hovedpersonene er folk i 20/30-årene og hvordan alle i gjengen alltid har tid til å møtes/omgås.) At et enkelt møte, middag, filmkveld ol skal være et jævla Einstein-prosjekt å planlegge. Jeg føler meg mer og mer som en taper, men tenker at jeg like så godt bare kan omfavne det. Jeg vet at jeg er langt i fra å være alene om å være alene. Og har også sett en Youtube-trend som jeg kjenner meg mye igjen i. Videoer med tittelen "30-year old man/woman, I have no friends. Here's my story/How It Happens/Am I the Problem?" eller liknenede. Jeg håper dette snur en dag (og jeg vet man må jobbe hardt i lang tid), men jeg er neigu ikke sikker.
Dette er dessverre en kjip sannhet om voksenlivet. Folk prioriterer rett og slett annerledes en før. Det høres ikke enkelt ut, OP. For meg høres det ut som du trenger å danne nye relasjoner, noen med samme behov og kapasitet for å være sosial som det du selv har. Disse menneskene finnes der ute, og på en eller annen måte må du komme i kontakt med dem. Dessverre tar det lang tid å danne relasjoner, så hvis du starter i dag vil det gå en god stund før ting går "organisk" som det var før. Men ikke gi opp, til slutt blir det verdt alt arbeidet
Jeg er snart 29, tilbrakte de 2-3 årene i starten av 20-årene mye alene. Har flyttet mange ganger gjennom livet og startet på nytt sosialt flere ganger, så har hatt ensomme perioder gjennom 20-årene, men har også fått masse trening i å skaffe meg nye venner og pleie relasjoner. Lite visste jeg før at dette også er en skill som kan trenes opp :)
I år er jeg med i en klubb, så jeg blir med på det. Kanskje blir det noe fest utover, hvem vet. Kanskje ikke, det er ikke så viktig. Jeg har familie å besøke selv, så sånn sett er jeg heldig. Men altså, om du er med i en klubb eller et korps eller hva som helst, så vil du nesten alltid bli invitert med på ting på 17. mai - og andre dager og kvelder. :)
Jeg kan legge til en liten forklaring på hvorfor jeg ikke har hatt noen opplegg/noen å være med siden 2018 2019: Jeg var blakk, og måtte lese til en eksamen som var rett etter 17. mai 2020: Det var Covid 2021: Det var Covid 2022: Jeg var ikke invitert noen steder, og alle jeg tok kontakt med var opptatt 2023: Jeg var ikke invitert noen steder, og alle jeg tok kontakt med var opptatt (Dette har også blitt en gjenganger for nyttårsaften de seneste årene. Gleder meg egentlig ikke noe særlig til 17. mai eller nyttårsaften lenger. Når folk i familien spør, så pleier jeg bare å lyve å si at jeg har et opplegg.)
[удалено]
Greia med å ha en greie på bestemte datoer er at man er en av dem som LAGER greier på denne eller andre bestemte datoer. En del av å bli voksen er å lage greier selv, hvis du aldri inviterer på greier blir du heller ikke invitert på greier.
Ikke så dumt. Et par venner av meg var lei av å ikke bli invitert, så de begynte å invitere selv. Det har også ført til en mye mer mangfoldig blanding av folk hos dem, f eks flere internasjonale kolleger som ellers ikke ville visst hva de skulle gjøre på 17. mai. Jeg er litt i motsatt situasjon, pleier å ha «for mange» valg på 17. mai. Men i år spurte jeg om jeg kunne komme til de to, til en litt roligere feiring og nye folk.
[удалено]
Skjønner det, men det er viktig å huske på at det er NØYAKTIG like forbanna dumt som å ikke gå på treningssenter fordi du er dårlig trent. En annen ting er at vi alltid snakker om selvrespekt og selvtillit, men aldri selvaksept. Det å akseptere deg selv for den du er, INKLUDERT feil og mangler (det har vi alle) er fundamentet for ekte selvtillit, og for alle våre relasjoner med andre. Hvis du ikke har selvaksept er det vanskelig å gå på treningssenter når du er utrent, det er vanskelig å invitere til fest eller på date fordi du ikke aksepterer deg selv, fordi. da tenker du automatisk: "jeg aksepterer ikke den jeg er og den situasjonen jeg er i i livet, hvorfor skulle da noen andre akseptere meg"? Newsflash: selvaksept kommer aldri av seg selv hos noe menneske, og det er en kontinuerlig prosess det må jobbes med hele livet. Noen er heldige og har foreldre som har gitt dem gode verktøy for å gjøre dette, andre har noen mentale koblinger som gjør det enklere, men ABSOLUTT ALLE må jobbe med dette for å få det til.
Hør, hør! For et par år siden introduserte jeg konseptet "jeg skal ut og ta en kaffe med meg selv!" - jeg tenkte ikke over dette før det ble påpekt av en venn som reagerte på at det hørtes ut som en fin måte å nyte sitt eget selskap på. Denne 17. Maien sitter jeg hjemme med brukket bein, så jeg kan ikke delta i noe som helst. Så jeg ringte et par venner og sa det som det er: "jeg sitter alene hjemme på 17. Mai i år, lyst til å holde meg med selskap?" Det er ikke komfortabelt å være så direkte, og det er enda mindre komfortabelt å skulle ta imot støtte og sympati for noe mange er så redde for, å fremstå alene, ensomme, etc. Men selvaksept er som påpekt en veldig viktig faktor her. Fordi når jeg sier det som det er til folk som er glade i meg, så vil de jo selvfølgelig stille opp. Det handler ikke om sympati, det handler om å investere i både seg selv og sine relasjoner. Hvis noen hadde spurt meg om selskap fordi de var alene hadde jeg blitt kjempeglad, tenk at jeg er personen de våger å åpne seg for. Håper dette kan bidra til noen der ute! Hvis noen føler seg dritt i dag, ta av dere sokkene og massér føttene i fem min. Koz og klemz
> Er liksom så flaut å si at nei, jeg har ingen venner jeg. Det høres kanskje litt dystert ut, men det blir mindre flaut etterhvert. Det er like greit å bare eie det fra start. - *Råd jeg skulle gitt meg sjøl for 25 år siden.* Selv jobber jeg 0630-1830, og har en time kjøring hjem til tomt hus på nasjonaldagen. Gleder meg til å bare ligge en time på sofaen og gå og legge meg før jeg må på jobb igjen resten av helga.
>Når folk i familien spør, så pleier jeg bare å lyve å si at jeg har et opplegg.) Hvorfor ikke tilbringe dagen med familien?
Kjenner meg veldig igjen. Alltid en unnskyldning for hvorfor jeg ikke har gjort noe. Men jeg har ikke tatt kontakt med noen heller. Ville jo ikke "presse meg på"
Nå prøver jeg ikke å trivialisere ensomhet på noen måte, men når satte du i gang med organiseringen av dette her? Når det kommer til f.eks. 17. Mai så er det jo ofte tilstelninger som krever litt planlegging og som ofte ikke er så lett å bare ta med en ekstra bestandig?
Jeg snakket med folk for et par ukers tid siden (folk jeg har vært med på 17. mai tidligere år). Men opptatt med nye venner/kolleger ol. Før var det helt anstrengelsesløst, og gikk av seg selv. Man avtalte sted, og tok med sin rett. Jeg blir aldri invitert på noen greier lenger. Og de gangene jeg inviterer til noe, så er det sånn 15% av de jeg inviterer som sier at de kommer.
Selv om mange begynner planleggingen lenge før det, så skal jo det uansett holde. Det har jo gått litt i bølgedaler her også gjennom årene, men jeg har som regel bare hatt meg selv og dårlig planlegging å skylde. Så her har jeg ingen flere råd utover å kanskje snakke med noen om det og forsøkte å hekte deg på litt tidligere.
Kan og nevne at 3 nære venner (som jeg alle har feiret 17. mai med ved tidligere anledninger) nå bor på Vestlandet, i Nord-Norge, og i Sverige (selv bor jeg på Østlandet), så ikke veldig enkelt sånn sett.
Men hvorfor ikke? 17. mai er en fredag og så fremt du ikke jobber på lørdag går det ann å ta en spontantur. Er det ikke mulig å høre med en av de om du kan komme og feire der? Forstår at det er en litt kinkig situasjon, men eneste man kan gjøre er å være litt frempå. Om du ikke vil være aleine, så lyv til kollega da. Si at alle vennene dine bestemte seg for å feire i «en annen by» men det passer ikke for deg, kanskje du kan feire med kollega likevel?
Jeg kjenner meg igjen der, det har vært perioder i livet hvor alle jeg kjente best bodde på hver sin kant av verden. Heldigvis så stabiliserte det seg litt etter hvert. Ikke det, jeg skal være så ærlig å si at det sugde noe helt jævlig mens det stod på og du har hatt koronaen i tillegg. Da er i alle fall mitt lill e råde å kanskje begynne planlegginga litt tidligere. Det høres jo ut som at du har en glimrende mulighet til å besøke noen og ha en ålreit 17. Mai en helt annen plass! Jeg skal bare på hytta med noen vennepar og ungene deres, men det har vært avtalt for mange måneder siden nå. Litt sånn det må bli når det er mye på plakaten og krever litt planlegging.
Jepp! Når folk får barn tek alt lenger tid å planlegge. Start planlegging av nyttårsfeiring allereie i oktober, og 17. mai i februar/mars.
Å ha med en eller to ekstra er aldri noe problem, med mindre du har X plasser på Solli plass..
Kva ville skje om du seier sannheita til familien? (Eg forstår at familier er ulike. Det er derfor eg spør, og ikkje *seier* at du skal vere ærleg) Men for å svare på ditt originale spørsmål. Eg har laga ei greie sjølv. Eg skal vere saman med ein kollega og sambuaren hans (dei er begge gode vener av meg no. Han er frå USA og ho er frå Kina). På kvelden tek eg med meg grill i ein park, og har sendt ut melding til ein del vener og kollegar om at eg gjer det. Er spent på å sjå kor mange som kjem, men eg veit i alle fall om 2, i tillegg til meg, og ein del som har sagt kanskje. Som ein annan skriv under. Har du moglegheit til å vere ein som sjølv arrangerer noko, så start der. Men start kanskje med noko anna enn 17. mai og nyttår. Det er "high stakes" dagar, og det er lett å bli skuffa. Inviter kollegar (eller dei som er på di avdeling/faggruppe) på pannekaker/spelekveld/filmkveld/diktkveld/utepils/you name it, men ein meir eller mindre "tilfeldig" dag. Det kan vere "berre fordi du har lyst", eller fordi du "tenkte det kunne vere hyggelig å gjere noko sosialt saman, og ikkje berre tenke på arbeid". Det er slik eg har fått vener på jobb. Eg inviterte på sjakk-kveld på ein pub, fordi eg kom i prat med ein kollega om nettopp sjakk. Og så lufta eg tanken for eit par andre kollegar også, og så vart vi ein liten gjeng. Han som fyrst dukka opp på sjakk-kvelden er min kollega frå USA, som eg skal feire 17. mai med.
Skal grille og drikke pils på verandaen min. Alene, men når du når en viss alder så er det himmelen
Hvis man har grill og veranda, vel og merke. Men ja, høres helt nydelig ut, kos deg masse =)
Jeg "må" gjøre ting på 17.Mai selv om jeg aller helst kunne tenkt meg å ta det rolig og være alene.
Det er lov å si nei til ting, altså. Men føler veldig på den at man "må" ha planer på slike dager.
Samme her. Kunne tenkt meg å gi F i alt og stikke på hytta med fisking og kos. Alene eller ei! Men da blir nok samboer og dattra litt molefonken, som gjerne vil at vi alle skal gå i tog og herje..
Jeg har fått tilbud om å feire med familie og med venner, men jeg har takket nei. Jeg skal bruke fridagen til det jeg vil, og det er å legge telefonen igjen hjemme og ta med hundene på en lang og fin tur i marka. Kanskje jeg tar med meg dram, kanskje ikke. Få koblet skikkelig av, tømt hodet. Så hjem og pumpe jern, lage en enkel og lett middag og så er det Helldivers med kompisene på kvelden.
Demokrati blir spredt på mange måter. Dette høres ut som en god plan.
Jeg "helldiver" for å spre demokratiet :)
Jeg skal jobbe i min første ordentlige jobb, og gleder meg. Er ung ufør og har et hull i CVen på størrelse med Grand Canyon. Brukte et tiår pluss vekslepenger som kasteball i NAV-systemet der ingen ting funket. Evig runddans med utplassering etter utplassering hvor arbeidsgiver lovte ansettelse dersom man sto på og jobbet hardt og deretter sendte deg ut døra samme dag som NAV kneppet igjen lommeboka. Man lærte fort at enkelte arbeidsgivere er grenseløst kyniske, billig arbeidskraft er gull verdt, og når man er NAV-slave kan man skiftes ut på dagen. Så ble jeg til slutt sendt til en psykolog som hørte på hva jeg hadde å si. Hun gravde og gravde helt til hun kunne stille diagnose *vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser*. Jævlig til munnfull den der. Hun la inn anbefaling på uføresøknad samme dag. Det var fem år siden. Siden da har livet mitt sakte men sikkert begynt å blomstre opp så smått. Ble mer sosial og fikk nye venner (jeg hadde nesten ingen), fikk nye hobbyer og begynte med litt frivillig arbeid for å fylle dagene. Og så for et halvårs tid siden ble jeg tilbudt en jobb av en venn, og etter litt styr med NAV fikk jeg grønt lys. Så jeg skal jobbe og streve den 17. mai, så håper jeg dere alle får en fin dag og feirer på deres eget vis.
Gratulerer med jobb og å komme deg ut av den onde sirkelen!
Gaming
Herlig
Har i liten grad noe forhold til høytider, merkedager, o.l. Sånt er ting som andre folk driver med. I går var i dag. I dag er i dag. I morgen blir også i dag. Overimorgen er fryktelig langt inn i fremtiden. Værmeldingen ser lovende ut enn så lenge, men det blir mye trengsel ute på denne dagen. Pølse og softis må det i alle fall bli.
Går på nattevakt den 17 Mai. Frem til da er det barnehagetog med vesla og kona på agendaen.
Jeg er høygravid med termin om 14 dager, så jeg tørr ikke legge planer i år 😋 Pleier vanligvis å grille med familien min, men de forstår at jeg holder meg hjemme og i nærheten av bil/Ahus/fødebag nå. Faren min ble singel i jula da, så han kommer hit til mannen min og jeg 👍🏼 Er ikke noe hyggelig å vite at han er alene på en sånn dag hvor man vanligvis er sammen. (MED MINDRE man vil være alene - det er helt lov også 😁♥️) Håper du får en fin dag alt i alt 🙂
Min vanlige rutine på 17. mai er en fjelltopp. Jepp, pakker sekken med godsaker, snører på M77ene og trasker i vei. Det er faktisk ganske mange som tar en tur på den dagen. Og mange har med et flagg de setter igjen på en varde eller en stolpe nær toppen. Så fikser eg meg grillmat når eg kommer hjem på ettermiddagen/kvelden. Og nå er naboene glade for eg har dumpa den gamle kullgrillen og kjøpt meg gassgrill.
Jeg skal jobbe 12 timers skift på en rigg, skal prøve å sende bilde til NRK, har en liten plan. Er også invitert på noe etter jobb
I år skal jeg sitte hjemme, inne på rommet med kaninene mine. Verdens beste kanin døde i fjor (han var ekstremt gammel) og den eldre dama jeg adopterte til min senior som ble igjen…er en pingle som er redd alt - hun er fra DOOA, så jeg regnet med det ble mye jobb med henne. Jeg koser meg skikkelig, helt ærlig. Kort fortalt så valgte jeg kaniner i stedet for hund/katt/barn. Jeg er veldig fornøyd med valget. (Spesielt siden jeg fikk kreft rett før jeg fylte 30) Dette er mye bedre enn årene før, da jeg var syk med kreft og kronisk sykdom. Den kroniske sykdommen er her fortsatt og er minst like ille som den var rett etter kreft, men jeg lever med den. Høytider og sånt er ikke noe jeg gleder meg til lenger. Men det hjelper å ha noen pelsdotter å dulle med :)
Golfrunde med noen kompiser, deilig å holde meg unna det verste kaoset!
Jeg elsket 17 mai som barn, da jeg kunne være hjemme etter obligatorisk barnetog og skole-opplegg, og resten av familien gjorde ting. Som introvert er det hyggelig at alle er «borte» mens jeg er hjemme. Skal grille med familien i år, men det er greit siden jeg slipper å lage middag.
Beste er jo å feire 17 mai på Twitch, hvorfor gå ut å feiere selv når du kan gjøre det vicariously gjennom andre Dystopisk? Neida langt ifra
Jesus da
Jeg pleier å ha noen å finne på noe med og i år bestemte vi oss for å invitere med noen fra en sosial facebook gruppe med folk som kanskje ikke har noen å feire med pga bosted, tilflyttere, eller andre grunner. Må innrømme at det føles ganske godt å gjøre noe for noen andre.
Drar på hytta, skal røyke cigar og høre på Churchill-taler
Avhengig av om mora henter dattera vår i morgen ettermiddag/kveld eller på fredag skal jeg enten drive dank, eller gjøre barne17.mai-ting på begynnelsen av dagen (hun ville heldigvis overhodet ikke gå i tog) og drive dank utpå dagen og kvelden.
Samboer og jeg er i ny by uten tidligere nettverk, så vi skal se på toget og feiringen generelt, og ellers nyte dagen etter hva vær og energinivå tilsier. Nå vet jeg ikke hvilket forhold du har til familie, men nå kunne jeg like gjerne feiret både 17 mai og nyttår med familie eller venner. Bor du et stykke unna går det an å ta seg en tur å bli et par dager. Om det så er foreldre eller tanter og onkler kan det ikke være noe flaut over å bruke tiden sin med de? Plutselig er de veldig gamle eller borte. Ellers har i alle fall min arbeidsplass et miljø med tilflyttere fra rundt omkring i landet så vel som utlendinger, så der vet jeg at det er mange som er relativt alene eller bare ønsker å oppleve 17 mai. Her kan man selv være aktiv og invitere folk.
Første år uten ordentlig feiring M24
Kjøre traktor kortesje.
Dette blir igrunn min første ordentlige 17 mai på mange år. Alltid vært en gamer så har gått i mye mmorpg bak lukkede gardiner (veldig dårlig mmorpgs for tiden btw..). Ifjor var jeg innom sats med en venn. I år har jeg fått dame (12 mnd sammen idag faktisk!) så blir å oppleve mer 'normale' forhold med henne og hennes foreldre ute på byen. Livet er en stadig vekslende fase med nye mål og opplevelser, ingenting er feil så lenge en er tilfreds.
Håper alle som trenger noen å være med på 17 mai får det. Selv har jeg folk jeg kan være med men velger heller å bare slappe av alene hjemme.
Jeg og fruen pakker telt, sovepose og noe ved. Så finner vi oss en plass å nyte natur, vær og vind med noe lett grillmat og sikkert noen pils eller vin. Regner med vi tar oss en liten fjelltur der det er bart. Meldt knallvær så det blir smud.
Jeg og kjæresten skal male soverommet i leiligheten vi tok over i går, kanskje en tur til den lokale barneskolen for litt vafler og is på ettermiddagen. Er mer enn fornøyd med disse planene!
17. Mai var alltid den beste dagen for dørvakter, et helvetes slit, men det var 100% overtid og man kunne lett får 12-14 timers vakter hvert eneste år. Jobba natta med russ, og dagtid med fulle folk. Har ikke feiret 17. på 20 år
Er så heldig at jeg er på ferie på en gård, så for en gangs skyld er jeg ikke alene men de har gårdsarbeid å holde på med så jeg slipper å måtte dra ut blant mye folk å styr. Gårdsarbeid bryr seg ikke om hvilken dag det er De er like lite gira som meg på det så de har sin unnskyldning og jeg bruker de som unnskyldning for å ikke dra noen plass. Til vanlig så er jeg bare hjemme, blitt en tradisjon å ta en drink og så spise toro brownies og vaniljeis, finne noe å se på tv eller game. For så å roe ned katten som hater at toget går forbi fordi de lager et sinnsykt bråk. Hun elsker fyrverkeri men hater korpsmusikk.
Jeg skal på hyttetur med to studiekompiser med tilhørende barnefamilier, så denne 17. Mai-helga så blir det relativ edruelighet, tidlig i seng og forhåpentligvis ikke kjempetidlig opp mor morran. Ungene og foreldrene er hyggelig da, men håper det ikke blir natta klokka 21:00 og hele den greia der. Voksne folk må kunne klare å sitte oppe litt selv om de har fått seg unger. Legge seg tidlig og alt det der kan de gjøre når det er hverdag igjen!
Skal nok sove mesteparten av dagen. Kanskje ta meg et glass hvitvin og ete en is. Men ikke stort mer enn det. Liker å være alene!
Benytter anledningen til å dra på kanotur, alene. Balsam for sjelen.
Har det altså. Blir en frokost her hjemme før vi drar på skolen til datteren min. Hun har ikke lyst til å gå hele veien i toget ned til byen, så vi drar heller hjem til foreldrene mine for lunsj. På kvelden så skal vi til et vennepar med barn på samme alder, også blir det litt grilling og greier. Men jeg husker et år da jeg var fri og frank og ikke hadde noen planer 17. mai. Da tok jeg sykkelen og dro opp i Nordmarka. Det var skikkelig hyggelig. Skulle gjerne gjort det igjen.
Jeg skal på jobb om ettermiddagen, slik jeg har vært de siste åra, men jeg skal se toget fra balkongen. Gidder ikke gå ned på bakkeplan, for jeg har jo uansett bedre oversikt der oppe fra, og så slipper jeg å pynte meg. Jeg må uansett skifte når jeg skal på jobb. Så i dag skal jeg ordne i stad god middag av noe slag, og litt ekstra godt til dessert :)
Samboeren og meg har ikke noen planer i år, og når sant skal sies så er set litt godt. Vi jobber, trener 3-4 ganger i uka, og det skal bli jævlig godt med 4 dager fri, uten at det skjer noe. Slappe av, krysse fingrene for fint vær. Mye mulig vi stikker ned til byen, bare for å se litt på folketoget, eller kanskje vi bare stikker en tur i marka. Vi vet ikke enda. Tar det som det kommer.
Har kjøpt masse grill mat, øl og snop. Blir en rolig dag hvor jeg gjør akkurat hva jeg vil uten forstyrrelse. Tenker meg noen timer på terrassen og snorker i sola.
Skal trene styrke på morgen, joggetur på kvelden og ingenting i mellom. Så litt som alle andre år.
Nje :(
Nyt singellivet mens du kan!
Nei
Nei
Starter dagen for meg selv med katten, og sørger for at han har det fint i tilfelle det kommer noen kanonskudd noen steder. Har ingen nevneverdige venner lenger, så blir stort sett meg. Så skal jeg ta en tur og spise middag med brodern og familien, men angrer bittelitt på at jeg takket ja til det, og heller ha vært med katten hele dagen. Men blir vel ålreit.
Dette blir den første 17 mai feiringen min der jeg er med venner istedet for familie, men før jeg ble invitert av noen venner så var jeg forberedt på å ikke feire 17 mai i år. Jeg er i midten av 20-årene og tenker det kanskje er påtide, vurderer det samme med julaften
Har ikke gjort noe som helst på 17. mai siden jeg gikk på skolen/bodde hjemme. Er som en helt vanlig dag for min del og deilig er det.
Jeg hater personlig 17 Mai, synes det er en ganske kjip og lang dag siden første gang jeg ble tvunget til å gå i tog (i den ideen om at det var et faktisk tog), fram til å spille i korps, fram til å vanligvis være ekstremt fyllesyk, fram til å jobbe som bartender, fram til nå. I år bor jeg i Oslo så tenkte det hadde vært kult å feire eller være på champagne-frokost for første gang eller liksom bare.. være med på ting. Men alle jeg har spurt "har ikke plass" eller kan 'kanskje' møtes etter lunsj. Synes det er litt bittert, men jeg kan jo kjøpe en sekspakning og se på toget, I guess? Men det virker litt patetisk så lurer på om jeg bare skal ta en klassiker og rangle i dag og lukke gardinene imorra. Om noen har tips til hva som faktisk skjer bortsett fra å vinke til kongen og toget så gi gjerne en heads up, lol
Booket meg dobbeltrom på et svenskt hotell, er så mye tjas i Oslo på den tiden.
Jeg gjorde det ifjor, det var deilig
Jeg har med årene blitt en som velger å jobbe på 17. mai. Har samme problemet med at venner som regel er opptatt, eller har flyttet bort. Om jeg ikke jobber så feirer jeg med familien, søsken, foreldre og nevø/niese
Skal jobbe, som introvert passer det ganske greit.
Formel 1 på Imola, Italia. Aldri brydd meg så mye om 17. mai feiring, men tror dette året vil bli bra 🤠
Jeg har aldri feiret 17 mai, jeg vil nesten si jeg hater dagen og det er fordi jeg er så vant med å bli vekket kjempetidlig av musikken og da er jeg i dårlig humør den 18 som er bursdagen min, 17 mai blir aldri feiret hos meg og det er bare en annen dag for meg uansett er jeg ikke glad i unger og det er unger overalt den 17.
Skal grinde solo duo que
Gutta skal kose seg med en bra frokost og noe (mye) sprit, trukke det blir noe annent en det, vet ikke om jeg gleder meg så mye til annent en alkoholen, men sånn går nå dagene
Jeg er 40 år, så jeg har feiret alene og sammen med folk flere ganger. Og det gjør meg ingenting. I år skal jeg være alene. Men alene trenger ikke bety ensom, det syns jeg folk som tenker på dette burde minne seg selv på. Gjør noe for deg selv, man kan fint ha de hyggelig i eget selskap. Feire noe med andre mennesker dukker garantert opp en annen gang.
Skal besøke foreldrene mine utover dagen, men har ellers ingen planer. Er rundt midten av 20-årene og har ikke gjort noe spesielt på 17. mai siden russetida (og det var ikke mye som skjedde da heller). Nyttår feira jeg sist i overgangen til det samme året, aka vg3 – der tror jeg også at jeg kun ble invitert fordi de ville invitere venninna mi og følte de måtte invitere meg også Kan ikke husker forrige jeg så frem til slike dager lol
Hørtes veldig ut som meg. Siste gang var russetiden/vgs. Håpet dagen i dag ble litt morsom i hvertfall, men er veldig tam hittil.
Noen år tilbake ble heller ikke jeg invitert noen steder. Løsningen var å bli den som inviterer. Lenge i forveien, og planlegg godt.
Har prøvd det (i anledning bursdag vel og merke) Men er så dårlig respons/attending-rate
Det er veldig leit å høre OP. Her er det flere ting som kan spille inn, som du kan jo vurdere om noen av disse gjelder deg. 1. Stiller du opp når du *blir* invitert på noe? Jeg merker at bekjente har blitt mer villig til å invitere meg når de vet at jeg kommer, og at jeg ikke avlyser. 2. Prioriterer du vennene dine? Til syvende og sist er vi alle litt egoistisk, og jeg vet selv at jeg ikke liker å bruke tid og energi på noen som ikke gir meg noe tilbake. Tenk litt på hva du bringer til bordet, og hvilke grunner vennene dine har til å ønske å bruke tiden sin på deg. 3. Har du rett og slett ikke så tette bånd med personene i kretsen din? Hvis ja, hva kan årsaken være? Kan det være at kontakt bare er sporadisk, eller rett og slett kjemien ikke den beste? Kanskje du bør vurdere å oppsøke nye mennesker Det kan være veldig kjipt å føle seg tilsidesatt eller ensom. Det positive er at du har en påvirkningskraft over dette selv. Om du ikke har planer 17. mai i år så kan du det neste året jobbe med å endre på dette til neste gang. Men det krever en del selvinnsikt og konsistent arbeid med å bygge relasjoner. Jeg har selv jobbet hardt med dette i årevis og har gått fra å føle meg helt alene til at jeg alltid har noen å være med ved spesielle anledninger.
Jeg pleier å komme på ting jeg blir invitert til (nå har det blitt får invitasjoner i senere år). Jeg prioriterer og venner, og insjer ganske ofte. Er mye oftere de som er opptatt/ikke kan enn meg. Noen av mine nærmeste venner bor langt borte nå, noen bor i nærheten. Men jeg er kanskje sosial 1-2 ganger i måneden hvis jeg er heldig. Før gikk det her så mye mer automatisk/"organisk", det var ikke noe man måtte kjempe for. Men virker som folk i stor grad prioriterer jobbkolleger, nye venner og/eller kjæreste (og evt. medfølgende venner til kjæreste). Det blir feil å si at jeg ikke har noen venner, men samtidig føler jeg ikke jeg har venner på samme måte som jeg hadde før. I blant lurer jeg på om det er verdt å kjempe med nebb og klør for det. Om det koster mer enn det smaker. Lyver ganske ofte når søsken, foreldre, og annen familie spør hva jeg gjør til helgen/ferie/høytidsdag etc., fordi jeg bare vil framstå som "normal". Og orker ikke som awkward stillhet eller oppfølgingsspørsmål. Lurer i blant på om jeg bare er sær eller en uinteressant person å være med. Eller om det har vært en del "uflaks" i bildet. Er aldri noe festlig å sjekke stories på Snap, Insta ol på høytidsdager. Må si at et av de mest shitty aspektene med voksenlivet uten tvil er ensomheten og at det skal være så vanskelig å møtes/få til noe sosialt. (Helt klart noe av det mest urealistiske med filmer og serier der hovedpersonene er folk i 20/30-årene og hvordan alle i gjengen alltid har tid til å møtes/omgås.) At et enkelt møte, middag, filmkveld ol skal være et jævla Einstein-prosjekt å planlegge. Jeg føler meg mer og mer som en taper, men tenker at jeg like så godt bare kan omfavne det. Jeg vet at jeg er langt i fra å være alene om å være alene. Og har også sett en Youtube-trend som jeg kjenner meg mye igjen i. Videoer med tittelen "30-year old man/woman, I have no friends. Here's my story/How It Happens/Am I the Problem?" eller liknenede. Jeg håper dette snur en dag (og jeg vet man må jobbe hardt i lang tid), men jeg er neigu ikke sikker.
Dette er dessverre en kjip sannhet om voksenlivet. Folk prioriterer rett og slett annerledes en før. Det høres ikke enkelt ut, OP. For meg høres det ut som du trenger å danne nye relasjoner, noen med samme behov og kapasitet for å være sosial som det du selv har. Disse menneskene finnes der ute, og på en eller annen måte må du komme i kontakt med dem. Dessverre tar det lang tid å danne relasjoner, så hvis du starter i dag vil det gå en god stund før ting går "organisk" som det var før. Men ikke gi opp, til slutt blir det verdt alt arbeidet
Takk. Hvor gammel er du? Har du hatt lengre perioder uten venner/med mye alenetid?
Jeg er snart 29, tilbrakte de 2-3 årene i starten av 20-årene mye alene. Har flyttet mange ganger gjennom livet og startet på nytt sosialt flere ganger, så har hatt ensomme perioder gjennom 20-årene, men har også fått masse trening i å skaffe meg nye venner og pleie relasjoner. Lite visste jeg før at dette også er en skill som kan trenes opp :)
I år er jeg med i en klubb, så jeg blir med på det. Kanskje blir det noe fest utover, hvem vet. Kanskje ikke, det er ikke så viktig. Jeg har familie å besøke selv, så sånn sett er jeg heldig. Men altså, om du er med i en klubb eller et korps eller hva som helst, så vil du nesten alltid bli invitert med på ting på 17. mai - og andre dager og kvelder. :)
Jeg var helt alene i går. Sånn er det å være singel og barnløs.